Where the streets have no names, except one

Det tidligere mysteriet om hvorfor en av sidegatene (den ene av to) i Las Galeras er oppkalt etter Jimi Hendrix er nå oppklart. Det prangende gateskiltet "Avenida Jimi Hendrix 1942-1970 Guitarista Pop" er hengt opp av en aparte fransk musiker som slo seg ned her. Han bor i huset hvor det ene skiltet henger, et hus som visstnok har eget diskotek. Franskmannen kalte opp gata etter Hendrix fordi han hadde lyst, og fordi ingen hadde noe imot det. Dessuten har ingen av gatene navn her fra før, så da var den saken i boks. Selve gata er en av få med asfalt, men er ellers ingen aveny. Slike bagateller er det ingen som bryr seg om her i Las Galeras.
Hittil har det antagelig vært lite behov for adresser i denne vesle bygda, hvor det visstnok bor 2000-3000 mennesker spredd langs hovedveien og innover i jungelen. Det ryktes at det fins et postvesen i Den Dominikanske Republikk, men alle fraråder oss sterkt å bruke det, ihvertfall om man ønsker at posten skal komme helt fram til Las Galeras.
Vår vertinne i bungalowen, Yocasti, forteller at hun kom i tvil om hva adressen hennes var da hun fikk lagt bredbånd til huset hvor vi bor. Bredbåndselskapet trengte en adresse til kontrakten, og Yocasti oppga (oversatt) "Villa Serena Street no 7" fordi gata går forbi et hotell som heter Villa Serena og fordi hun liker tallet 7. Bredbåndselskapet sa seg fornøyd med dette.
Dermed meldte spørsmålet seg: Hvis du fikk velge adresse, hva ville du valgt? Marie var sikker fra første stund; Michael Jackson-svingen. Mikkel mener at det kommer an på, hvis det er mye av noe i den gata, f.eks. insekter, så må man kalle gata opp etter det, f.eks Insektveien. Elisabeth heller i retning av noe gastronomisk, f.eks Mortadella-stubben eller Kokosmelkkroken. Sindre ville helst bo på en bondegård hvor man må fly sjøfly eller kjøre båt for å komme fram. Navnet på denne gården er ikke bestemt ennå.

Idag lørdag har vi ellers tatt det rolig og hatt en innedag. Ungene var for en gangs skyld ikke så opptatt av å bade, og særlig ikke da det kom veltende inn en tropisk tordenstorm som fikk selv værvante Hundvåg-beboere til å skalke lukene. I stedet forsøkte vi å lage en hjemmelaget drage som skal testes neste gang det blåser passelig, og ikke sånn hysterisk som tidligere i dag. I tillegg har internett vært nede, og det tok ikke lang tid før vi forsto hvor avhengige vi er... Marie kjørte mobbekampanje, og gjorde en glitrende parodi på sin far som helst ville vært på nett for å lese mer om han som oppfant world wide web, og som tilfeldigvis er nevnt i en av pensumbøkene han leser i. Point taken.

Nøye planlegging og utforming...

Men virker den?

Kanskje litt tung? Eller for lite vind...

Trøst med hjemmebakst, pan de coco

På kvelden ble vi invitert med på kafeen El Cabito som har en stilig beliggenhet på kanten av en klippe litt lenger øst. Et nederlandsk-tysk par kjøpte tomten for fire år siden, og har bygd opp en attraksjon som er verd de 3 kilometerne på humpevei fra Las Galeras sentrum. En stund vurderte de å flytte til et nordnorsk fiskevær som visstnok mange nederlendere/tyskere gjør, men i stedet havnet de altså langt ute i gokk på en karibisk øy. Den hjemmesnekra restauranten står på stylter på en klippe som henger over sjøen 13-14 meter. Gjester som vil skjerpe apetitten inviteres til å hoppe i havet og klatre opp igjen noen enda mer hjemmelaga stiger. Vi kom seint, rett før det mørknet, men akter oss tilbake til denne "restaurant at the end of the universe" og da skal vi ha med kamera.

Mikkel og Marie vil gjerne tilbake fordi vertskapet har en fireåring og en seksåring som tilfeldigvis ikke var hjemme i kveld. Og foreldrene vil gjerne ha en til "Sundowner", stedets caipirinha-variant, bare mye bedre...

e&s