Dominican domestic goddess

Ok, jeg må bare innrømme det. Jeg ble en smule stressa da vi skulle ha middagsbesøk av naboene. Det begynte som en enkel og hjertelig invitasjon fra vår side - de har gjort så mye for oss og vi vil jo gjengjelde. Men tanken vokste seg i løpet av noen timer fra å være et uhøytidelig kveldsmåltid med øl og rom, til å bli en strabasiøs utfordring som førte til synkron masseutsondring i svettekjertlene. En enkel rett? Noe norsk? Ikke lett noen av delene. Ikke minst fordi det er en utfordring i seg selv å handle mat her i Las Galeras. Utvalget i butikken er.... variabelt. Grønnsakene vet vi ikke alltid opp og ned på, kjøtt er vanskelig å få tak i, og fisk kan ikke naboene spise pga en forgiftning for noen uker siden. Noe norsk var dermed utelukket. Italiensk er enkelt, men det strider i mot de internasjonale reglene å servere en italiener en fornorsket pastavariant. Og sånn fortsatte samtalen med meg selv i noen timer mens Sindre ristet på hodet og ungene trakk på skuldrene. ( så lenge de fikk kylling, var det det samme for de).

Heldigvis kom løsningen. Pasquala.

Pasquala er en ekte dominikansk domestic goddess. I fire år har hun jobbet for naboene. Hun gjør rent, lufter hundene, steller og lager mat når det trengs. Et smilende arbeidsjern med ekte morsomsorg for alle rundt henne, og villig til å lære meg Den Dominikanske Matkunsten. Jeg trengte bare å gjøre innkjøpene, basert på hva jeg trodde det gikk an å lage en god, dominikansk lørdagsmiddag av. 

Jeg har etter flere uker funnet kyllingen i butikken, de ligger i halvfrosne hauger oppi en fryseboks bak fluesvermen som omgir potetene og ølet. Noen sjanser skal man ta her i livet, og sammen med diverse ukjente grønnsaker og bønner skulle litt hvitt kjøtt sikre hovedretten.

Jeg snakker ikke særlig godt spansk. Pasquala snakker ikke engelsk. Timene side om side ved henne i kjøkkenkroken vår var likevel magiske. Hun stolt og fnisete, med håret i ruller. Jeg storøyd, ydmyk og spørrende. 

Så til maten: Pasquala har tydeligvis delt opp en kylling eller to i sitt liv og hadde imponert de fleste hos Prior og di. Hun kjenner alle knoklene og vet nøyaktig hvor kniven skal sitte i kjøttet. En rå slagkraft, hele tiden uten å nøle på hånden.

Jeg vet ikke om hun diktet marinaden på direkten, men satte sammen salt, søtt, syrlig og urtete, samtidig som hun forklarte nøye hvorfor og hvordan alle stegene skulle tas. Små, men viktige husmortriks ble delt litt hviskende på spansk, og jeg tror jeg lovet å ikke fortelle dem videre. Bare noen.

Å koke ris blir aldri det samme igjen. En ekte dominikansk husmor varmer først opp en god mengde olje, så tar hun i vann og smaker til med salt ( pass, det spruter!). Dette skal koke sammen en stund, før risen helles oppi. Lokket skal IKKE på før vannet er fordampet (ja, du leste riktig), og det er om å gjøre å få et passelig svidd belegg i bunnen av gryten til slutt. Får du ikke det, er det det samme som å ikke klare å få ribbesvoret sprøstekt på julaften. Pasqualas ris ble selvfølgelig akkurat passe svidd.

Hun har også lært meg å skrelle en grønn banan. Dette ser selvfølgelig kjempeenkelt ut når Pasquala gjør det, men er faktisk ganske vanskelig å få til. Grønne bananer heter forresten platanos og er ikke egentlig bananer, men smaker fantastisk når de er frityrstekt. Det samme gjør batatas, søtpoteter. 

Røde bønner blir det heretter hver dag, og særlig til fest. Både Pasquala og jeg smilte bredt da vi fikk til en ekstra god crema i bønnesausen.   

Kyllinggryte, frityrstekte søtpoteter, bønnesaus og dominican style rice.

Maten ble servert med røde kinn av glede, og ble nytt på terrrassen av fire voksne og to barn.

Hele oppskriften befinner seg på et fettete ark med spansk-norske gloser, notert innimellom slagene foran dampende gryter på gassbluss.

Etterord:

Pasquala dro hjem til sin termittbefengte rønne, til sine barn, barnebarn og tantebarn, som hun også har omsorgen for alene. Hennes mann døde for en snau måned siden. Han omkom da han fikk en kokospalme over seg. Pasquala er i sorg, en sorg som ble større da hun oppdaget at han hadde en familie til. Hun visste bare om den familien han hadde hatt før henne - disse barna sørget hun delvis for allerede, da mannen hennes selv ikke betalte særlig bidrag. Nå sparer hun til flere cementsekker og betongelementer for å ferdiggjøre et bedre hus på den lille tomten. Men det er ikke lett, for mannen hennes sløste vekk de første avdragene på cement. I følge vår nabo, Yocasty, har Pasquala aldri bedt om penger, lik mange andre fattige her i området. Hun ber bare om arbeid, og det er vi mer enn glade for å gi henne.