Det store kaffetyveriet

Vi klarer ikke å holde takten med en blogg i døgnet, men det var heller aldri meningen. Denne bloggen er svært lite planlagt og tas på sparket ettersom noen har noe de vil fortelle. Ikke alt som skjer her nede er verd å skrive hjem om, Las Galeras er jo ikke akkurat en pulserende metropol, og noe må vi ha for oss selv…

Hverdagene har funnet en slags rytme her nede der vi har minst en hviledag, ofte to, mellom hver utflukt. I helgene pleier vi å koble helt ut, og bare slapper av med en tur på stranden eller noe. I går var vi på langtur til Samana, som liksom er hovedstaden i denne regionen. Etter anbefaling fra vår helt uunnværlige vertinne og guide, Yocasti, tok vi sjansen på en guagua inn til byen. Dette er minibusser som går på kryss og tvers over hele landet og plukker med seg folk som står langs veien og praier dem. De koster lite å ta, vi betalte 50-60 kroner for hele familien inn til Samana. Til gjengjeld må du regne med å sitte tett og kanskje få en høne eller en baby på fanget, ble vi advart.

For ungene ble dermed den store spenningen hver gang bussen stoppet; ”når komme hønå?” Akkurat denne bussturen skulle ingen høner inn til byen, men bare forventningen om en høne ga nok spenning.

Samana er en turistfelle både for cruiseturistene som blir fraktet inn i hopetall og de mange turistene på all inclusive-resortene som ligger langs Samana-halvøyens sørkyst. Vi gikk vel mer eller mindre rett i fella vi også, men klarte å styre unna de verste kjøpene langs markedsbasarene. Imidlertid fikk vi vondt av fattigguttene som desperat prøvde å selge konkylier til turistene. De ble tauet inn av ”policia turistico”, altså turistpolitiet, som åpenbart har til hensikt å skjerme sånne som oss.

Etter en time gatelangs i denne byen som i guidebøkene sikkert vil få beskrivelsen ”bustling”, dvs energisk og bråkete, fikk vi nok og hoppet inn i en taximoped, altså en moped med en hjemmelaget tilhenger med plass til fire. Vi pekte på et fint hotell som lå oppe på en ås, og han kjørte oss opp for sikkert altfor mye penger. Der ville pappa ha kaffi i ro og fred og ungene ble lovet brus. Vel inne i lobbyen viste det seg å være et ekstraordinært luksuriøst hotell med en gedigen utekafe. Vi fikk kaffi og brus, kelneren var høflig og alt virket såre vel. Mens Elisabeth var på do med ungene, benyttet jeg anledningen til å betale. Men det ville ikke servitrisen ha noe av. Hun forsto ikke engelsk og sendte meg ut, selv om jeg sto og viftet med en 500-lapp.

Da begynte det å demre at dette var ikke en kafe ment for andre enn gjestene på hotellet, og at dette var et ”absolutely all inclusive” sted. Vi fikk bekreftet mistanken da vi i porten ut av området ble spurt av en vakt: ”Hvorfor kom dere her?” Jeg svarte som sant var: ”For å drikke kaffi og brus.” Han skulte på oss, men mumlet ”ok” og lot oss gå. På vei ned til byen plystret jeg mye og prøvde å skynde litt på de andre, i tilfelle sikkerhetsfolkene skulle finne ut at vi hadde forsynt oss i baren uten å betale. Og så lurte jeg på hva ”i god tro” het på spansk. Men ingen kom for å fange kaffi- og brustyvene fra Noruega.

Vel nede i sentrum lot vi Mikkel kjøpe en konkylie av en fattiggutt. Det hjalp på samvittigheten. Vi syntes vi hadde tatt fra de rike og gitt til de fattige. Mikkel har dermed fått sin reisekonkylie som gjør at han kan sjekke om han lever så ofte han vil, og han følte seg sikker på at fattiggutten fikk penger til mat den dagen.

Mikkel har forresten funnet svaret på et essensielt spørsmål som han har grublet mye på siden han så ”Flukten fra hønsefarmen”: Hva kom først, høna eller egget?

- Eg vedde på hønå. At någe på jordå har forvikla seg te å bli ei høna. For hvis egget kom før hønå, kem sko passt på egget?