Om dominikanerne er fattige, så bruker de
penger på maling! Selv de usleste rønnene hadde noen
strøk med friske farger.
Bloggen forteller mye om hva vi har opplevd, men ikke alt. Den kanskje fineste opplevelse gjenstår å fortelle om. Like før julaften pakket vi to esker med klær og leker og dingser som vi ikke trengte og satte oss i bilen. Med Inger Marie som tolk kjørte vi en halvtime inn i jungelen for å besøke Pasquala, vår eminente vaskekone, kokke og erstatningsmor. Denne omfangsrike og alltid smilende kvinnen gjorde dypt inntrykk på oss, ikke minst på Elisabeth. Hun mistet mannen i en ulykke få uker før vi kom, men etter et par uker i sorg, var hun nødt til å komme seg på arbeid igjen for å forsørge familien der hjemme i bygda Los Tocones.
Pasquala med en del av storfamilien.
Og hvilken familie! Vi skjønte aldri hvor mange barn og barnebarn hun hadde, og ihvertfall ikke hvem som var foreldrene. Da Pasquala giftet seg med hennes nå avdøde mann, visste hun at han hadde en familie fra før. Det hun ikke visste, men som dukket opp da han døde, var at han hadde nok en familie på si og minst ett barn. Pasquala har tatt alle til seg i huset sitt. Slik er det på bygda i Las Galeras, den beste måten å overleve på, er å inkludere alle og passe på hverandre. Kanskje ikke denne nestekjærligheten blir praktisert overalt, men i Pasqualas hjem var det åpenbart rom for alle.
Helson var en fining og syns det var greit
å sitte på fremmed fang sålenge han fikk Snickers.
Huset hennes var, som de fleste andre husene i DR, svært enkelt: Noen treplanker og bølgeblikktak. På tomten ved siden av hadde hun begynt på et større murhus, men når man kjøper en betongblokk om gangen, tar det sin tid å bli ferdig. Da vi kom på besøk var huset fullt av unger og halvsøsken og mødre og enker og tanter og onkler. Å få full oversikt, var ikke mulig. Vi ble servert kaffi og ungene fikk sjokolade. De to pappeskene med gamle norske klær og leker ble båret inn og pakket opp etter at vi dro. Vi fikk høre at alt falt i smak. Det Pasquala ikke kunne bruke selv, vil hun gi videre til andre trengende. For oss var den store opplevelse ikke å gi noen gaver som ikke var et stort offer i det hele tatt, men å oppleve et dominikansk hjem. Her fikk vi se hva fattigdom kan være, og samtidig hvilken livsglede og hvilket samhold folk har.
Conaire het denne jenta. Som piker flest på
Dominikanske Republikk hadde hun rene
klær og var velstelt på håret.
Med tanke på at det var jul, og at vi hadde reist langt og brukt tid på å bli kjent med Pasquala, så falt alle brikkene på plass med dette besøket. En slik opplevelse kunne vi ikke fått med en toukers ferie på et all inclusive-hotell. Og hvis noen av oss en gang skulle reise tilbake til Las Galeras, så vet vi hvor Pasquala bor. Hun kommer neppe til å flytte. Mikkel fikk sagt det bedre enn noen da vi var tilbake i bungalowen: "Tenk at Pasquala er så fattig, og så smiler hun hele tiden!"
Takk til alle som har lest bloggen vår, ikke minst til dere som la igjen en hilsen eller to. Det betydde mye der nede. Takk for oppmerksomheten!
