Tålmodighet

På tide med en liten oppdatering av bloggen, så ikke folk tror vi kjeder oss. Dere må nemlig ikke tro at det er kjedelig inni mellom, dere må være helt sikre på det. Las Galeras er et typisk sted å kjede seg iblant, og det føles sjeldent og ganske deilig. De voksne har ikke tid til å kjede seg så mye, ihvertfall ikke undertegnede som har en masteroppgave å levere, men for ungene som ikke har sine vanlige lekekamerater kan det bli stusselig å "bare" ha mamma og pappa i umiddelbar nærhet. Til gjengjeld når kreativiteten nye høyder når det gjelder å få mye ut av lite. Når vi diskuterer hva som skal stå i neste blogg er det overraskende mye å velge mellom, mer enn vi rekker å skrive om. Ungene er tålmodige med seg selv og hverandre, og klager ikke. Det er ikke så skummelt å være sammen hele tiden som man skulle tro, tvert imot.

Mor og datter. Moren til høyre.

Selv om hjemmefronten er langt vekke, savner vi selvsagt folk og fe (Molly). Det er ikke lett å legge Stavanger på is. Men Elisabeth har fått en ting mindre å tenke på etter å ha bestemt seg for å hjelpe Aftenbladet i bedriftens evige kamp for å bli kvitt egne medarbeidere. Uker med avveininger og ikke minst dype diskusjoner under palmene (man kan ikke være romantisk hele tiden), har ført til at hun valgte å søke sluttpakke i Aftenbladet for å bli medeier i TV Vest versjon 2. Det betyr at vi til våren har en mamma i et spennende gründerprosjekt og en pappa som ikke lenger nyter godt av den forrige sluttpakken fra Aftenbladet og må skaffe seg arbeid. Vi satser på at TV-aksjonen 2010 går til familier med uansvarlige sluttpakketurister.

Lange timer i bil.

Siden sist har vi hatt ferie fra denne ferien og vært i Cabarete på nordkysten og Jarabacoa i fjellene. Cabarete var en opptur og bød på en minneverdig strand med tungt svell der ungene fikk merke hvilke krefter som er i bølger og hva understrømmer er. På den ene restauranten hadde de pakket inn palmestammene i rosa silke, noe som ga jentene umiddelbare ambisjoner om å gjøre det samme med bjørken i Kobbungveien. Det kunne vært verd det bare for å se ansiktsuttrykket på herr og fru Sjarmtroll over gata.

For min egen del var det en ny opplevelse å skrive om Endringsledelse i en bakgård med en døgnvill hane, myggsverm på do og en hund som kom inn i eksamenslokalet i ny og ne for å få kos. Dette blir en av få eksamenssituasjoner å minnes.

Timene i leiebilen var lange mellom Cabarete og Jarabacoa. Veiene er svingete og dårlige her nede, og hele landet er større enn man skulle tro for en karibisk øystat. Nok en gang viste ungene stor tålmodighet. De har DS'en å ty til, de krangler litt, de får en is, de utfordrer foreldrene til leker og vitsestafetter og de kommenterer den totalt annerledes verdenen som passerer forbi. Jarabacoa er utgangspunktet for de som vil bedrive "adventure tourism" i Den dominikanske republikk. Her kan man rafte, ri på hester, leie terrengsykler, klatre og vandre i fjellene som strekker seg til 3200 meter, høyest i Karibia. To drøye dagsmarsjer ble litt voldsomt for Mikkel og Marie, men vi gikk en kortere tur til en av de mange fossene i området. Og lengtet ellers hjem til Las Galeras. Jarabacoa er for tenåringsfamilier, ikke småbarns...

Nei pappa, me ska ikkje dusja.

Vel hjemme i Las Galeras ble jeg til slutt nødt til å komme på banen igjen som jeger og familieforsørger. Nådestøtet kom fra Marie som kommenterte en undervannsjeger som ruslet i land på stranden med blekksprut og alskens eksotiske fiskeslag på harpunen: "Tenk hadde du kommet i land med en sånn fangst, pappa..." Men dette med harpunfiske skal ikke være lett: Den første gangen jeg tok harpunen med på stranden etter pinnsvinfisk-fadesen, ble jeg møtt av en skokk med unger som flokket seg rundt meg mens de pekte på harpunen. Hun ene jenta trakk pusten og sa på klingende engelsk: "Hei, vi er fra Reef Check og lærer på skolen at det ikke er bra at alle turistene kommer og skyter fiskene våre på korallrevene fordi hvis ikke fiskene lever så dør korallene og hvis korallene dør så kommer bølgene og vasker vekk hele stranden så kan du være så snill og ikke skyte så mange småfisker fordi da forsvinner stranden?" Jeg satt der og fiklet med våpenet mitt og lovte dyrt og hellig å være forsiktig med fiskene mens 8-10 uskyldige barneøyne betraktet meg mistenksomt.

Og igår, endelig, kunne jeg slepe meg i land med to fisk i nettet som var store nok til å spise. Det ble en liten forrett som ikke gjorde ungene mette, men symbolsk hadde dette enorm betydning. Merkelig nok fikk jeg ingen spørsmål om stranden kommer til å forsvinne nå.

PS: Den nye Youtube-slageren er Atle Antonsens "ting som irriterer", se

www.youtube.com/watch?v=DjnrpOCld0w. Av en eller annen grunn ser de tre andre på meg og flirer etter å ha sett denne. Jeg stiller meg uforstående til dette, og beklager at tiden da det var upassende å tøyse med sin egen far ikke er kommet tilbake.

Vår vertinne, turistinformasjon og venninne

Yocasti med Maries bursdagskake, transportert

på mirakuløst vis fra bakeriet i Samana.