Tålmodighet

På tide med en liten oppdatering av bloggen, så ikke folk tror vi kjeder oss. Dere må nemlig ikke tro at det er kjedelig inni mellom, dere må være helt sikre på det. Las Galeras er et typisk sted å kjede seg iblant, og det føles sjeldent og ganske deilig. De voksne har ikke tid til å kjede seg så mye, ihvertfall ikke undertegnede som har en masteroppgave å levere, men for ungene som ikke har sine vanlige lekekamerater kan det bli stusselig å "bare" ha mamma og pappa i umiddelbar nærhet. Til gjengjeld når kreativiteten nye høyder når det gjelder å få mye ut av lite. Når vi diskuterer hva som skal stå i neste blogg er det overraskende mye å velge mellom, mer enn vi rekker å skrive om. Ungene er tålmodige med seg selv og hverandre, og klager ikke. Det er ikke så skummelt å være sammen hele tiden som man skulle tro, tvert imot.

Mor og datter. Moren til høyre.

Selv om hjemmefronten er langt vekke, savner vi selvsagt folk og fe (Molly). Det er ikke lett å legge Stavanger på is. Men Elisabeth har fått en ting mindre å tenke på etter å ha bestemt seg for å hjelpe Aftenbladet i bedriftens evige kamp for å bli kvitt egne medarbeidere. Uker med avveininger og ikke minst dype diskusjoner under palmene (man kan ikke være romantisk hele tiden), har ført til at hun valgte å søke sluttpakke i Aftenbladet for å bli medeier i TV Vest versjon 2. Det betyr at vi til våren har en mamma i et spennende gründerprosjekt og en pappa som ikke lenger nyter godt av den forrige sluttpakken fra Aftenbladet og må skaffe seg arbeid. Vi satser på at TV-aksjonen 2010 går til familier med uansvarlige sluttpakketurister.

Lange timer i bil.

Siden sist har vi hatt ferie fra denne ferien og vært i Cabarete på nordkysten og Jarabacoa i fjellene. Cabarete var en opptur og bød på en minneverdig strand med tungt svell der ungene fikk merke hvilke krefter som er i bølger og hva understrømmer er. På den ene restauranten hadde de pakket inn palmestammene i rosa silke, noe som ga jentene umiddelbare ambisjoner om å gjøre det samme med bjørken i Kobbungveien. Det kunne vært verd det bare for å se ansiktsuttrykket på herr og fru Sjarmtroll over gata.

For min egen del var det en ny opplevelse å skrive om Endringsledelse i en bakgård med en døgnvill hane, myggsverm på do og en hund som kom inn i eksamenslokalet i ny og ne for å få kos. Dette blir en av få eksamenssituasjoner å minnes.

Timene i leiebilen var lange mellom Cabarete og Jarabacoa. Veiene er svingete og dårlige her nede, og hele landet er større enn man skulle tro for en karibisk øystat. Nok en gang viste ungene stor tålmodighet. De har DS'en å ty til, de krangler litt, de får en is, de utfordrer foreldrene til leker og vitsestafetter og de kommenterer den totalt annerledes verdenen som passerer forbi. Jarabacoa er utgangspunktet for de som vil bedrive "adventure tourism" i Den dominikanske republikk. Her kan man rafte, ri på hester, leie terrengsykler, klatre og vandre i fjellene som strekker seg til 3200 meter, høyest i Karibia. To drøye dagsmarsjer ble litt voldsomt for Mikkel og Marie, men vi gikk en kortere tur til en av de mange fossene i området. Og lengtet ellers hjem til Las Galeras. Jarabacoa er for tenåringsfamilier, ikke småbarns...

Nei pappa, me ska ikkje dusja.

Vel hjemme i Las Galeras ble jeg til slutt nødt til å komme på banen igjen som jeger og familieforsørger. Nådestøtet kom fra Marie som kommenterte en undervannsjeger som ruslet i land på stranden med blekksprut og alskens eksotiske fiskeslag på harpunen: "Tenk hadde du kommet i land med en sånn fangst, pappa..." Men dette med harpunfiske skal ikke være lett: Den første gangen jeg tok harpunen med på stranden etter pinnsvinfisk-fadesen, ble jeg møtt av en skokk med unger som flokket seg rundt meg mens de pekte på harpunen. Hun ene jenta trakk pusten og sa på klingende engelsk: "Hei, vi er fra Reef Check og lærer på skolen at det ikke er bra at alle turistene kommer og skyter fiskene våre på korallrevene fordi hvis ikke fiskene lever så dør korallene og hvis korallene dør så kommer bølgene og vasker vekk hele stranden så kan du være så snill og ikke skyte så mange småfisker fordi da forsvinner stranden?" Jeg satt der og fiklet med våpenet mitt og lovte dyrt og hellig å være forsiktig med fiskene mens 8-10 uskyldige barneøyne betraktet meg mistenksomt.

Og igår, endelig, kunne jeg slepe meg i land med to fisk i nettet som var store nok til å spise. Det ble en liten forrett som ikke gjorde ungene mette, men symbolsk hadde dette enorm betydning. Merkelig nok fikk jeg ingen spørsmål om stranden kommer til å forsvinne nå.

PS: Den nye Youtube-slageren er Atle Antonsens "ting som irriterer", se

www.youtube.com/watch?v=DjnrpOCld0w. Av en eller annen grunn ser de tre andre på meg og flirer etter å ha sett denne. Jeg stiller meg uforstående til dette, og beklager at tiden da det var upassende å tøyse med sin egen far ikke er kommet tilbake.

Vår vertinne, turistinformasjon og venninne

Yocasti med Maries bursdagskake, transportert

på mirakuløst vis fra bakeriet i Samana.

Eksamenstid

Sindre er ferdig med sin eksamen! En liten haug med kilo er tatt av skuldrene hans, og smilet er bredt.
Vi har tatt bolig på et hotell i Cabarete, ca tre timers kjøretur vest for Las Galeras, det definitive kite- og surfestedet her på øya. Etter en natt med litt høye skuldre sto han opp i otta for å rusle bort til eksamenslokalet hos rektor ved det norske studiestedet her. Klokken tolv lokal tid var han ferdig, etter fem timer eksamen. Nå gjenstår "bare" masteroppgaven:-)

For å feire litt tar vi noen dager ferie i ferien og skal se oss litt om i området før vi vender tilbake til "hjemmet vårt" i Las Galeras.

Avgårde

Gårsdagens bursdag kommer nok ikke til å gå inn i glemmeboken med det første. Etter frokost på sengen dro vi til frokost nr to, der marie fikk de etterlengtede pannekakene med nutella. Mikkel sine med sirup.
Marie sin overraskelse var at vi skulle feire dagen på stedets all-inclusive hotell. Med bånd rundt armen kunne ungene hoppe opp fra svømmebassenget, tusle bort i baren og bestille kalde drikker så mye de ville. Lunsjbufféen var også en suksess. Og da vi kom hjem og hun trodde alt var over, kom naboene med en drøm av en kake, som vi hadde bestilt fra Samana. Saftig sitronkakebunn med sjokoladesaus og grønn marengspynt. Overdådig, vakker og knallgod! Flere gaver ventet før Mikkel og Marie så bursdagsfilmen jakten på museet 2. Lykke!

I dag reiser vi til Cabarete der Sindre skal ha eksamen i morgen. Vi benytter anledningen til å ta noen ekstra dager i området, mulig innover i landet og opp i høyden. Vi er tilbake i Las Galeras søndag, og er sannsynligvis uten nett inntil da, så på gjensyn!

Marie 10 år!!

Vi gratulerer, vi gratulerer, vi gratulerer lille Marie i dag. Med blomster og flagg, vi gjør deg så glad, Vi gratulerer lille Marie i dag!

Dominican domestic goddess

Ok, jeg må bare innrømme det. Jeg ble en smule stressa da vi skulle ha middagsbesøk av naboene. Det begynte som en enkel og hjertelig invitasjon fra vår side - de har gjort så mye for oss og vi vil jo gjengjelde. Men tanken vokste seg i løpet av noen timer fra å være et uhøytidelig kveldsmåltid med øl og rom, til å bli en strabasiøs utfordring som førte til synkron masseutsondring i svettekjertlene. En enkel rett? Noe norsk? Ikke lett noen av delene. Ikke minst fordi det er en utfordring i seg selv å handle mat her i Las Galeras. Utvalget i butikken er.... variabelt. Grønnsakene vet vi ikke alltid opp og ned på, kjøtt er vanskelig å få tak i, og fisk kan ikke naboene spise pga en forgiftning for noen uker siden. Noe norsk var dermed utelukket. Italiensk er enkelt, men det strider i mot de internasjonale reglene å servere en italiener en fornorsket pastavariant. Og sånn fortsatte samtalen med meg selv i noen timer mens Sindre ristet på hodet og ungene trakk på skuldrene. ( så lenge de fikk kylling, var det det samme for de).

Heldigvis kom løsningen. Pasquala.

Pasquala er en ekte dominikansk domestic goddess. I fire år har hun jobbet for naboene. Hun gjør rent, lufter hundene, steller og lager mat når det trengs. Et smilende arbeidsjern med ekte morsomsorg for alle rundt henne, og villig til å lære meg Den Dominikanske Matkunsten. Jeg trengte bare å gjøre innkjøpene, basert på hva jeg trodde det gikk an å lage en god, dominikansk lørdagsmiddag av. 

Jeg har etter flere uker funnet kyllingen i butikken, de ligger i halvfrosne hauger oppi en fryseboks bak fluesvermen som omgir potetene og ølet. Noen sjanser skal man ta her i livet, og sammen med diverse ukjente grønnsaker og bønner skulle litt hvitt kjøtt sikre hovedretten.

Jeg snakker ikke særlig godt spansk. Pasquala snakker ikke engelsk. Timene side om side ved henne i kjøkkenkroken vår var likevel magiske. Hun stolt og fnisete, med håret i ruller. Jeg storøyd, ydmyk og spørrende. 

Så til maten: Pasquala har tydeligvis delt opp en kylling eller to i sitt liv og hadde imponert de fleste hos Prior og di. Hun kjenner alle knoklene og vet nøyaktig hvor kniven skal sitte i kjøttet. En rå slagkraft, hele tiden uten å nøle på hånden.

Jeg vet ikke om hun diktet marinaden på direkten, men satte sammen salt, søtt, syrlig og urtete, samtidig som hun forklarte nøye hvorfor og hvordan alle stegene skulle tas. Små, men viktige husmortriks ble delt litt hviskende på spansk, og jeg tror jeg lovet å ikke fortelle dem videre. Bare noen.

Å koke ris blir aldri det samme igjen. En ekte dominikansk husmor varmer først opp en god mengde olje, så tar hun i vann og smaker til med salt ( pass, det spruter!). Dette skal koke sammen en stund, før risen helles oppi. Lokket skal IKKE på før vannet er fordampet (ja, du leste riktig), og det er om å gjøre å få et passelig svidd belegg i bunnen av gryten til slutt. Får du ikke det, er det det samme som å ikke klare å få ribbesvoret sprøstekt på julaften. Pasqualas ris ble selvfølgelig akkurat passe svidd.

Hun har også lært meg å skrelle en grønn banan. Dette ser selvfølgelig kjempeenkelt ut når Pasquala gjør det, men er faktisk ganske vanskelig å få til. Grønne bananer heter forresten platanos og er ikke egentlig bananer, men smaker fantastisk når de er frityrstekt. Det samme gjør batatas, søtpoteter. 

Røde bønner blir det heretter hver dag, og særlig til fest. Både Pasquala og jeg smilte bredt da vi fikk til en ekstra god crema i bønnesausen.   

Kyllinggryte, frityrstekte søtpoteter, bønnesaus og dominican style rice.

Maten ble servert med røde kinn av glede, og ble nytt på terrrassen av fire voksne og to barn.

Hele oppskriften befinner seg på et fettete ark med spansk-norske gloser, notert innimellom slagene foran dampende gryter på gassbluss.

Etterord:

Pasquala dro hjem til sin termittbefengte rønne, til sine barn, barnebarn og tantebarn, som hun også har omsorgen for alene. Hennes mann døde for en snau måned siden. Han omkom da han fikk en kokospalme over seg. Pasquala er i sorg, en sorg som ble større da hun oppdaget at han hadde en familie til. Hun visste bare om den familien han hadde hatt før henne - disse barna sørget hun delvis for allerede, da mannen hennes selv ikke betalte særlig bidrag. Nå sparer hun til flere cementsekker og betongelementer for å ferdiggjøre et bedre hus på den lille tomten. Men det er ikke lett, for mannen hennes sløste vekk de første avdragene på cement. I følge vår nabo, Yocasty, har Pasquala aldri bedt om penger, lik mange andre fattige her i området. Hun ber bare om arbeid, og det er vi mer enn glade for å gi henne.

Bill og Denise

Hjemme hos Bill og Denise

For noen dager siden var vi hos Bill og Denise, noen amerikanere som bor her halve året og det andre halve i  USA. De har et veldig fint hus. Vi fikk kake og de fant frem noen spill og kritt. Vi fkk kritte inne i en gazebo eller noe sånt. De hadde to katter, den ene het Elisabeth og den andre husker vi ikke. Mamma hadde visst sett bloggen til Bill, uten at vi viste hvem de var. Hvis noen vil se på den er adressen    www.elotrawa.com.

Kritt-kunst

Bill og Denise

Vi ønsker også mere forslag til morsomme youtoube videoer. "Kommentarer til den lille gangetabellen" anbefales fra Gitte og oss. For hvis 10 skal ha fest blir 7 bedt i den.

HiLsEn MaRiE :-)

Pinnsvinfiskens seier

Det kreler av liv på revet utenfor favorittstranden vår, Playita, men fiskene er kjappe og vâre for en treig undervannsjeger fra Saltnes. Jeg har trålet revet et par ganger, foreløpig bare armert med en harpunslynge, og knapt kommet på skuddhold av en anstendig spisefisk. Alle gullfiskene og de fargerike småfiskene lar jeg være i fred. Man skyter ikke Nemo. Jakten er med tanke på matauk.

Derfor var overraskelsen stor da jeg mot slutten av en økt tittet inn i et hull i korallrevet og fikk øye på noe som lignet på en svær havabbor. Middag! Umiddelbart utløste jeg hawaiislyngen (ser ut som Kong Neptuns gaffel med en strikk i enden) og fisken fikk en dult. Jeg skjønte at den ikke turde å rømme ut av hullet, og gikk opp for å puste. Etter å ha samlet luft og mot dykket jeg ned igjen og stakk våpenet så langt inn i hullet jeg kunne og skjøt den stakkars fisken i siden. Da skjedde noe svært underlig for en hobbysnorkler som er vant til bergylt og småtorsk: "Havabboren" min blåste seg opp til størrelse av en basketball og kroppen ble full av 5-10 cm lange pigger som strittet i alle retninger. Jeg prøvde å dra den ut av hullet, men fisken var blitt for stor for åpningen og gaffelen løsnet.

Helt perpleks kom jeg til overfalten og begynte å forstå at dette var en fisk med en helt spesiell forsvarsmekanisme: Blir den redd eller sint, blåser den seg opp og gjør seg utilnærmelig. Med mindre man har et stikkvåpen, som jeg hadde. "Nå er den nok dødelig såret, best å avslutte dette prosjektet" tenkte jeg og dykket ned for å finne fisken via et annet hull. Jeg møtte den forfra, og den framsto veldig uskyldig der den så på meg forfra med svære øyne og en bitteliten munn på en abnormt stor kropp. Nok en gang måtte jeg ta mot til meg og fortelle meg selv at dette er en del av jegerlivet, som jeg strengt tatt ikke er en del av: "Du er en pingle hvis du ikke avliver denne fisken."

Jeg fikk en fulltreffer rett over øynene slik at det knaket i skallen dens, men fisken nektet simpelthen å dø. Enda mer nektet den å bli punktert, selv om jeg penetrerte den med en gaffel. Jeg lirket og dro for å få den ut av korall-labyrinten, men den strittet imot med fullt trykk på ballongen og alle piggene ute. Hele situasjonen begynte å bli ubehagelig, og jegerinstinktet mitt gjorde full retrett. Pinnsvinfisken - Sindre 2-1 eeo.

Jeg ber med dette om forladelse for at jeg skjøt en pinnsvinfisk. Skal aldri gjøre det igjen.

Resignert tuslet jeg inn på stranden til familien min, nok en gang uten mat til de sultne barna. Til gjengjeld hadde jeg en fiskeskrøne, og vi dro rett hjem for å google pinnsvinfisken. Ifølge Wikipedia er pinnsvinfisker (diodontidae) en gruppe fastkjevefisker med 19 arter. Kroppen er utstyrt med tallrike, lange pigger som kan bli opptil 70 cm lange. Når pinnsvinfisken tas opp av vannet, sluker den luft og blir oppblåst som en ballong. Under vann er det formodentlig vann den bruker til å blåse seg opp. Tørka preparerte pinnsvinfisk, i oppblåst tilstand med struttende pigger, var vanlige sjømannssouvenirer fra tropiske farvann. I mange norske sjømannshjem hang pinnsvinfisk under taket, noe jeg nå husker var tilfelle i Fredrik og dis kjellerstue på Tasta.

Vi fikk også bekreftet at pinnsvinfisken ikke er noen god matfisk, slik jeg hadde mistanke om. Dvs japanerne betrakter den som en delikatesse, men japanere er som kjent galne. Hvis ikke fisken slaktes og prepareres skikkelig, kan man visstok bli dødelig forgiftet av å ete den. Derfor; ser du en pinnsvinfisk, bare la den være.

Dagen etter gjorde jeg comeback som undervannsjeger og turde ikke komme på land uten noe spiselig, jeg kunne se Mikkel stå på land og speide mens han holdt seg for den tomme magen. Det endte med at jeg på svært heroisk vis skjøt en kreps i skallen, og halen smakte fortreffelig etter 12 minutt i kokende vann.

Tante Christina til bords

I går kveld hadde vi hyggelig selskap av tante Christina her i bungalowen. Hun pleier å dukke opp på Skype når hun selv sitter og kjeder seg hjemme mens Fantastiske Fredrik er på sykehuset og redder liv. Slik var det i går. Christina satt barnevakt for ungene, eller var det omvendt, mens Elisabeth var og handlet og Sindre lagde kvelds.

Mikkel og Christina har omtrent samme form for humor og forteller vitser til hverandre, eller viser ting som de samler på. Mikkel holder fram ymse konkylier og skjell, mens Christina de siste par dagene har flashet de nye Swarowski-krystallene hun fikk av doktor Stecher. Og så er hun flinke til å synge og holde små show for oss her nede, bare hun passer på å trekke for gardinene på kjøkkenet der hun sitter. Ikveld tok vi henne med til bords mens vi skulle spise kveldsmat, og hun fikk servert fløyelsgrøt med kanel, sukker og rosiner, ”akkurat som hjemme på Hundvåg”. Veldig kjekt å Skype med Christina, folkens, det anbefales!

I det hele tatt er Skype utrolig imponerende spør du meg, men jeg syns jo også radio er helt uforklarlig. Vi har krystallklar lyd og greie bilder selv med middels båndbredde. Internett er som dere sikkert har skjønt en kjær venn i Las Galeras, både som redskap i jobb og studier og som underholdning. Vi har forsøkt å gi ungene en innføring i voksenhumor, blant små glimt fra Monty Pythons verden på Youtube. En av favorittene så langt er denne:

www.youtube.com/watch?v=IhJQp-q1Y1s

Også prøver vi å få Marie til å forstå at det er morsomt når Harald Eia er norskprofessor og forklarer hvorfor det er lov å si ”she am”, noe som strider mot det Marie lærer på skolen om dagene. Se selv på:

www.youtube.com/watch?v=dkKuOfNih4A

Men uten tvil det mest populære innslaget fra Youtube er der hvor Mikkel er med, og der Julian gir den treffende karakteristikken av pappaen i de siste sekundene. Alle som ikke smiler her nede får umiddelbart klistrelappen ”sujpjomp”.

www.youtube.com/watch?v=L7US7BatHzs

De som har egne youtube-favoritter oppfordres til å legge igjen linken i kommentarfeltet!

Dagen forøvrig: Lunsj på stranden hos Isabel i skuret. Hun skal lage julemat på stranden i år, mulig at vi tar turen dit?

Mannen i bakgrunnen kalles skjortemannen.. Han selger skjorter og er meeeeeeget tålmodig hva angår salget.

Vi aner ikke hva den heter, men godt smaker den!

pynt og mat. pyntemat.

Det store kaffetyveriet

Vi klarer ikke å holde takten med en blogg i døgnet, men det var heller aldri meningen. Denne bloggen er svært lite planlagt og tas på sparket ettersom noen har noe de vil fortelle. Ikke alt som skjer her nede er verd å skrive hjem om, Las Galeras er jo ikke akkurat en pulserende metropol, og noe må vi ha for oss selv…

Hverdagene har funnet en slags rytme her nede der vi har minst en hviledag, ofte to, mellom hver utflukt. I helgene pleier vi å koble helt ut, og bare slapper av med en tur på stranden eller noe. I går var vi på langtur til Samana, som liksom er hovedstaden i denne regionen. Etter anbefaling fra vår helt uunnværlige vertinne og guide, Yocasti, tok vi sjansen på en guagua inn til byen. Dette er minibusser som går på kryss og tvers over hele landet og plukker med seg folk som står langs veien og praier dem. De koster lite å ta, vi betalte 50-60 kroner for hele familien inn til Samana. Til gjengjeld må du regne med å sitte tett og kanskje få en høne eller en baby på fanget, ble vi advart.

For ungene ble dermed den store spenningen hver gang bussen stoppet; ”når komme hønå?” Akkurat denne bussturen skulle ingen høner inn til byen, men bare forventningen om en høne ga nok spenning.

Samana er en turistfelle både for cruiseturistene som blir fraktet inn i hopetall og de mange turistene på all inclusive-resortene som ligger langs Samana-halvøyens sørkyst. Vi gikk vel mer eller mindre rett i fella vi også, men klarte å styre unna de verste kjøpene langs markedsbasarene. Imidlertid fikk vi vondt av fattigguttene som desperat prøvde å selge konkylier til turistene. De ble tauet inn av ”policia turistico”, altså turistpolitiet, som åpenbart har til hensikt å skjerme sånne som oss.

Etter en time gatelangs i denne byen som i guidebøkene sikkert vil få beskrivelsen ”bustling”, dvs energisk og bråkete, fikk vi nok og hoppet inn i en taximoped, altså en moped med en hjemmelaget tilhenger med plass til fire. Vi pekte på et fint hotell som lå oppe på en ås, og han kjørte oss opp for sikkert altfor mye penger. Der ville pappa ha kaffi i ro og fred og ungene ble lovet brus. Vel inne i lobbyen viste det seg å være et ekstraordinært luksuriøst hotell med en gedigen utekafe. Vi fikk kaffi og brus, kelneren var høflig og alt virket såre vel. Mens Elisabeth var på do med ungene, benyttet jeg anledningen til å betale. Men det ville ikke servitrisen ha noe av. Hun forsto ikke engelsk og sendte meg ut, selv om jeg sto og viftet med en 500-lapp.

Da begynte det å demre at dette var ikke en kafe ment for andre enn gjestene på hotellet, og at dette var et ”absolutely all inclusive” sted. Vi fikk bekreftet mistanken da vi i porten ut av området ble spurt av en vakt: ”Hvorfor kom dere her?” Jeg svarte som sant var: ”For å drikke kaffi og brus.” Han skulte på oss, men mumlet ”ok” og lot oss gå. På vei ned til byen plystret jeg mye og prøvde å skynde litt på de andre, i tilfelle sikkerhetsfolkene skulle finne ut at vi hadde forsynt oss i baren uten å betale. Og så lurte jeg på hva ”i god tro” het på spansk. Men ingen kom for å fange kaffi- og brustyvene fra Noruega.

Vel nede i sentrum lot vi Mikkel kjøpe en konkylie av en fattiggutt. Det hjalp på samvittigheten. Vi syntes vi hadde tatt fra de rike og gitt til de fattige. Mikkel har dermed fått sin reisekonkylie som gjør at han kan sjekke om han lever så ofte han vil, og han følte seg sikker på at fattiggutten fikk penger til mat den dagen.

Mikkel har forresten funnet svaret på et essensielt spørsmål som han har grublet mye på siden han så ”Flukten fra hønsefarmen”: Hva kom først, høna eller egget?

- Eg vedde på hønå. At någe på jordå har forvikla seg te å bli ei høna. For hvis egget kom før hønå, kem sko passt på egget?

Where the streets have no names, except one

Det tidligere mysteriet om hvorfor en av sidegatene (den ene av to) i Las Galeras er oppkalt etter Jimi Hendrix er nå oppklart. Det prangende gateskiltet "Avenida Jimi Hendrix 1942-1970 Guitarista Pop" er hengt opp av en aparte fransk musiker som slo seg ned her. Han bor i huset hvor det ene skiltet henger, et hus som visstnok har eget diskotek. Franskmannen kalte opp gata etter Hendrix fordi han hadde lyst, og fordi ingen hadde noe imot det. Dessuten har ingen av gatene navn her fra før, så da var den saken i boks. Selve gata er en av få med asfalt, men er ellers ingen aveny. Slike bagateller er det ingen som bryr seg om her i Las Galeras.
Hittil har det antagelig vært lite behov for adresser i denne vesle bygda, hvor det visstnok bor 2000-3000 mennesker spredd langs hovedveien og innover i jungelen. Det ryktes at det fins et postvesen i Den Dominikanske Republikk, men alle fraråder oss sterkt å bruke det, ihvertfall om man ønsker at posten skal komme helt fram til Las Galeras.
Vår vertinne i bungalowen, Yocasti, forteller at hun kom i tvil om hva adressen hennes var da hun fikk lagt bredbånd til huset hvor vi bor. Bredbåndselskapet trengte en adresse til kontrakten, og Yocasti oppga (oversatt) "Villa Serena Street no 7" fordi gata går forbi et hotell som heter Villa Serena og fordi hun liker tallet 7. Bredbåndselskapet sa seg fornøyd med dette.
Dermed meldte spørsmålet seg: Hvis du fikk velge adresse, hva ville du valgt? Marie var sikker fra første stund; Michael Jackson-svingen. Mikkel mener at det kommer an på, hvis det er mye av noe i den gata, f.eks. insekter, så må man kalle gata opp etter det, f.eks Insektveien. Elisabeth heller i retning av noe gastronomisk, f.eks Mortadella-stubben eller Kokosmelkkroken. Sindre ville helst bo på en bondegård hvor man må fly sjøfly eller kjøre båt for å komme fram. Navnet på denne gården er ikke bestemt ennå.

Idag lørdag har vi ellers tatt det rolig og hatt en innedag. Ungene var for en gangs skyld ikke så opptatt av å bade, og særlig ikke da det kom veltende inn en tropisk tordenstorm som fikk selv værvante Hundvåg-beboere til å skalke lukene. I stedet forsøkte vi å lage en hjemmelaget drage som skal testes neste gang det blåser passelig, og ikke sånn hysterisk som tidligere i dag. I tillegg har internett vært nede, og det tok ikke lang tid før vi forsto hvor avhengige vi er... Marie kjørte mobbekampanje, og gjorde en glitrende parodi på sin far som helst ville vært på nett for å lese mer om han som oppfant world wide web, og som tilfeldigvis er nevnt i en av pensumbøkene han leser i. Point taken.

Nøye planlegging og utforming...

Men virker den?

Kanskje litt tung? Eller for lite vind...

Trøst med hjemmebakst, pan de coco

På kvelden ble vi invitert med på kafeen El Cabito som har en stilig beliggenhet på kanten av en klippe litt lenger øst. Et nederlandsk-tysk par kjøpte tomten for fire år siden, og har bygd opp en attraksjon som er verd de 3 kilometerne på humpevei fra Las Galeras sentrum. En stund vurderte de å flytte til et nordnorsk fiskevær som visstnok mange nederlendere/tyskere gjør, men i stedet havnet de altså langt ute i gokk på en karibisk øy. Den hjemmesnekra restauranten står på stylter på en klippe som henger over sjøen 13-14 meter. Gjester som vil skjerpe apetitten inviteres til å hoppe i havet og klatre opp igjen noen enda mer hjemmelaga stiger. Vi kom seint, rett før det mørknet, men akter oss tilbake til denne "restaurant at the end of the universe" og da skal vi ha med kamera.

Mikkel og Marie vil gjerne tilbake fordi vertskapet har en fireåring og en seksåring som tilfeldigvis ikke var hjemme i kveld. Og foreldrene vil gjerne ha en til "Sundowner", stedets caipirinha-variant, bare mye bedre...

e&s

Juleverksted på stranden

Hei, i dag er det min tur til å fortelle litt fra Las Galeras: Jeg heter Miguel på spansk, men syns det er vanskelig å si navnet mitt høyt noen ganger når alle dominikanerne og de kommer bort og sier ”blablabla hablahabla blalalala”. De snakker fort! Jeg kan ikke skrive selv, men har lært mange bokstaver og kan skrive blant annet ”is” og ”fis” og ”sol” og ”le”. Noen ganger er det er vanskelig å fortelle hva jeg har gjort før på dagen, men mamma og pappa hjelper meg å huske.

I dag sto vi opp og gikk i en butikk for å kjøpe nye svømmeføtter til Marie. En bølge skylte over mamma i går, og da lo vi sånn at vi ikke merket at bølgen skylte med seg den ene svømmefoten til Marie også. Så skulle vi kjøpe ny, men Marie sa at det ikke var så viktig. I butikken hadde de MANGE badeleker og en oppblåsbar hai, men pappa sa vi hadde nok badeleker og ikke trengte å kjøpe flere.

Så fant vi en mann som kjørte oss i en båt til en annen strand, selv om jeg helst ville på den vanlige stranden. Den nye stranden var veldig lang og de voksne sa den var veldig fin, og at hvis den hadde ligget i Nord-Europa, så ville det vært Nord-Europas fineste strand, utenom Gloppedalen.

Der gjorde vi noe rart med sanden som mammaen til Rolf og Einar fortalte oss om: Vi tok sand og blandet med vann og da kunne vi dryppe små juletrær på stranden med fingrene våre, bare se på bildet. Og så løp vi langs stranden og fant en vippepalme. Den hadde veltet NESTEN uti sjøen, og vi kunne balansere og gynge ytterst. På stranden var det hele tiden noen som skulle selge oss ting, smykker og sigarer og sånn. Men mamma sa nei takk, vi røker ikke. I stedet fikk Marie og jeg et armbånd med navnene våre på. Og vi kjøpte kokosnøttbrød, det var godt!

Så tok jeg pappa med meg på snorkletur ut på revet. Jeg holdt en arm rundt ham så han ikke skulle bli redd for hai eller maneter, selv om det ikke fins haier eller maneter her. På korallene kan vi se småfisk i mange farger og noen har striper. Og så ser vi koraller som ligner på fingrer og noen har store blader som blåser i vannet. Og svære kråkeboller, men de tør ikke pappa ta i. Men til slutt sa jeg ”pappa, nå må du finne noe på bunnen, du må dykke!”, og da fant han en minikonkylie med en levende snegle inni. Den tok jeg på land og hadde i en bøtte. Jeg ville ta den med hjem til akvariet til Atle, men det er litt lenge til vi skal hjem, og derfor skal vi fange den på ny seinere.

Så var det Marie og mamma sin tur til å snorkle, og pappa og jeg spilte vriåtter. Han vant først, og så vant jeg! Etter det spiste vi kylling på en kafe, og så måtte jeg på do, og der var det en diger edderkopp. Flaks at ikke Marie måtte på den doen. På kafeen måtte jeg si noe til mamma og pappa, og det er at jeg savner vennene mine, særlig Emma og Stian. Vi har det kjekt og sånn, men det kjekkeste er å leke med barn. Så det gleder jeg meg til. Og så snakket vi om at vi savner Molly, og lurer på hvordan hun har det

Så kjørte vi hjem igjen med båten, og jeg måtte passe på å få redningsvest for det glemte de voksne. I huset vårt leste mamma høyt fra dataen: Morfar skrev at Molly hadde vært hos dyrlegen med betennelse på øynene. Vi fikk se bilder av Molly med krave, STAKKKAR! Men hun har det fint og leker masse med alle pudlene og irsksetterne på Stokka.

På kvelden spilte jeg et Lego-spill på dataen, og fikk havregryn med yoghurt til kvelds. Pappa ble bittelitt sinnamann da jeg lå med rompa i været mens jeg spiste og sølte yoghurt, men det gikk fint. Og så rakk jeg å lage en kølle av papir og teip for å slå noen kakerlakker. Egentlig liker jeg ikke å slå insekter, men mamma og pappa sier at kakkerlakkene er det ikke synd på. Så måtte jeg legge meg. Ingenting mer!

Jeg fikk redningsvest!

Mamma og Marie bader. Mamma spør hele tiden om hun har noe som heter ”skille”.

Juletreskog på stranden!

Her soler vi oss, men det er kjedelig.

...I all fall når pappa leser om strategi...

Dagens strand. Playa Rincon, en av verdens ti vakreste, i følge bøkene

Krabbe til frokost, frosker til kvelds

Rutiner er i mange tilfeller bra, og noe særlig de små her i huset setter pris på. En av de få rutinene vi har fått her i huset, er å sjekke bloggen hver morgen. Det er enormt spennende å se om noen har skrevet noe på siden vår, og det er høytlesing hver gang det kommer noe nytt. Det andre vi sjekker, er hvor mange som har vært inne og hilst på. - Kjenner vi så mange!? lurte Mikkel på i morges. Vi er neimen ikke sikre selv, men er full av ydmykhet og er veldig glade for alle som følger med. Det er rart hvor mye det betyr når en er langt vekke, og kanskje spesielt for ungene.
De observante har nok for lengst avslørt at telleapparatet lyger litt, i form av at det teller klikk hver gang noen oppdaterer siden (eks f5), eller er inne flere ganger i løpet av dagen (eks besteforeldre?) men via vår egen link til statistikken ser vi den gode stimen unike brukere, eller venner, som vi liker å kalle det. Nok en gang - veldig kjekt og tusen takk!

Uansett - i dag skinner solen igjen for fullt etter tre dager med regn.
I rekken av dyr vi har nærkontakt med, var i det i dag en krabbe som fikk oss ut av morgendorskheten. Personlig synes jeg krabber skal holde seg på stranden, eller helst i en teine hvis de er store. Denne hadde søkt ly i strandbagen (gratispassasjer fra stranden og hjem), og fant derifra veien til en crocs som sto på terrassen. Lettere hissig var den, og til og med Mikkel-krabbe-fanger fant ut at det var best å ikke røre den. Ved hjelp av en svømmefot og en bøtte fikk vi skysset den ut i hagen, der den søkte ly under en kaktus. Firfislen, som bor i kaktusen, syntes ikke særlig om oppstyret, og tok veien et annet sted. De springer fort, begge arter.
Om kvelden kommer insektene og samler seg rundt hagelampene, og jeg merker at jeg skulle gjerne hatt onkel her, som kunne gitt svar på mye av det vi lurer på. I kveld ble vi dessuten gjort oppmerksomme på en annen kveldsgjest som finner veien til hagen, nettopp på grunn av insektene. Enorme frosker, som sitter under lampene og venter på at godsakene skal fly forbi. Lettere dovne lot de seg ikke affisere av oss eller naboen sine nysgjerrige hunder. Forresten - ingen giftige insekter i dette området. Heller ikke skorpionene og de grønne slangene er giftige, forteller naboen Yocasti i kveld.
Hm. Betryggende?

Operasjon krabbe

gigafrosk i hagen

?

kjempestor gresshoppe

Jimi Hendrix gate

Det er fascinerende hvor mye regn det kan falle ut av himmelen av og til. Fordelen med regnet her, er at det ganske varmt, og faller stort sett rett ned, ikke bortover som på Hundvåg.

Det massive regnfallet holdt ungene i pysjen fram til nærmere kl 14 i dag. Lekser, eksamenslesing og nintendo. Så dro vi ungene ut på tur, aldri sur. Styrtregn, sorpa og nærkontakt med de innfødte under et halvtak. Etter å ha gått Las Galeras stranden til endes, skinte solen igjen og vi vandret inn i en klassisk all inclusive syden resort med halvfete europeere som lå og stekte i solstolene. Her fant vi alt det vanlige, minigolf, sandvolleybane, diving club, svømmebasseng, ikke-tråkk-på-plenen skilt og barer overalt. Ved et bord satt et middelaldrende par med hver sin pina colada, mannen røkte sin sigarett og de stirret tomt forbi hverandre uten å veksle et ord. Rent og pent og skikkelig og familievennlig, men fristet det? Egentlig ikke.

Vi tuslet tilbake til de skitne gatene i Las Galeras og fikk oss en hamburger i kafeen på hjørnet av "Avenida Jimi Hendrix 1942-1970 Guitarista Pop". Det er veldig ok med små landsbyer som kaller opp en sidegate etter Jimi Hendrix og bruker penger på pene gateskilt når de egentlig ikke har råd til så fine gateskilt. Hva linken er mellom Jimi Hendrix og en avsides landsby i Den domikanske republikk, skal vi forsøke å oppklare. Dette blir uansett en god anledning til å introdusere ungene til Hendrix, etter en høst i Michael Jacksons tegn.

Marie og Mikkel hopper rundt og er blitt mye mer husvarme. De hever ikke et øyenbryn lenger om det kjører en scooter forbi med en hel familie på fem balansert oppå, der mamma sitter bakerst med babyen på armen. Mikkel har gitt opp å se etter noen som bruker hjelm. Det første sjokkartede møtet med butikken er forlengst historie. I dag sa Marie at hun er blitt mer vant til alt. "Det gjør ingenting om det lukter rart i butikken og er mørkt og sånn. Hjemme er det mye større på Rimi'en og lyst og sånn, men det lukter ingenting..."

Forøvrig foregår en del av matsalget her på gaten, ut fra en boks på mopeden eller en pick-up. I dag har vi sikret oss ferske kongereker fra skalldyrmopeden. Monsterrekene skal marineres i hvitløk og friteres i morgen. Vi er blitt lovet en innføring i lokale kjøkkenkunster fra fra Pasquala, hushjelpen som kommer to ganger i uka. Trenger vi hushjelp? Strengt tatt ikke, men det føles riktig å gi litt tilbake til lokalsamfunnet. Hun tar 17 kroner timen, og det er deilig å komme hjem til strøken bungalow. Ungene er helt innstilt på å gi bort alt de har med seg av strandleker etc i løpet av oppholdet.

Ellers har vi nok en anbefaling til Nick: Iskrem med peanøtter, en utsøkt dessert.
Svaret på gåten: Pappa har (sin) dotter i øret.

Tidlig opp, gjør tidlig trøtt..

Middag i morgen!

mandag med regn:-)

hei:)
Vi har det ganske gøy her! Å jeg er bare forelska i havet asså!  Det er mye anderledes også da men det går ganske fint!

Mamma sier at det blir litt regn denne uka å det var egentlig ganske mye idag. Av og til om kveldene går det en mann med maskingæver utenfor huset, og det er ikke tull! Han gikk faktisk utenfor for ti minutter siden. Men det er jo bare for å passe på!  Men det er jo litt skremmende også.
P.S.     TIL NICK
Pappa har spist honning-melon (som er søtt) og salt skinke (som er salt hahaha) sammen. Å mamma spiste noe salt og søtt sammen også. Begge sier at du, Nick asså bare ikke kan ha søtt og salt sammen!! Og begge tenkte på deg imens å sa "stakkars Nick som ikke vil spise noe så godt".

salt og søtt!

middag på terrassen

dagens gåte: hva har pappa i øret?

HILSEN MARIE:-)

no entiendo...

Å lære seg enkle spanske gloser er relativt lett når man sitter alene under en palme og øver i ro og mak. Verre er det når du blir oppsøkt av en innfødt som med et smil ramser opp 56 ord på tre sekunder. Da føler man seg rimelig blank og begynner å snakke tradisjonelt norsk ånse-språk "øøøhhh, uno...hæ?"
Det hjelper at vi har to parlører med oss på reisen. Det betyr at vi kan sitte sammen og øve på tasta-spansk. Faren er at dette lett kan utarte i noen absurde samtaler, som for eksempel starter med et uskyldig spørsmål på norsk:
- Hva vil du ha til middag idag?
- Podria traerme uno cochinillo asado, por favor (kan jeg få en sprøstekt pattegris, vær så snill)?
Dermed må den som spurte bla seg fram til restaurant-kapittelet i sin parlør og finne et passende svar.
- Por desgracias, agotado. Quizas sopa de cocido? (Nei desverre, utsolgt! Kanskje en suppe med oksekjøtt, skinke, pølse, erter, kål, turnips, løk og poteter)?
- Si, gracias. Y grande cerveca por favor.
Så vi lærer litt ihvertfall. Problemet med disse samtalene er at vi ofte befinner oss i ulike kapitler i parløren. Jeg blir veldig lett værende i "Ferieflørt"-kapittelet (Side 105 i Aschehougs parlør) hvor det finnes gloser som "como te llamas" (hva heter du?) og "estoy casado" ("jeg er gift!"), begge deler kjekt å kunne. Hvis jeg med litt selvtillit spør min kone "esta libre esta noche..?" (er du ledig i kveld...?), kan Elisabeth svare fra "helse og sykdom"-kapittelet: "No gracias, tengo dolores abdominales" (nei takk, jeg har underlivsmerter). Slik kan småpraten fortsette, det er ganske utrolig hva som står i en parlør. Men alt er neppe like nyttig.
I morgens utfordret jeg forresten Marie ved å spørre hvor mye hun skulle ha for å gå bort til vertskapet vegg-i-vegg og spørre "puede arreglar esta dentadura postiza" (kan du reparere gebisset mitt"?
- 500 kroner, svarte Marie.
- 500 kroner?!
- Ja, eg e dyre.

På stranden i dag fikk vi også en lengre samtale med skjønne Isabel, som disker opp med lokal retter fra skuret sitt. Hun synes det er greit å samle inn bestillingene når vi ankommer stranden, og maten sto riktignok på bordet til avtalt tid, og med nøyaktig det vi ble enige om, så noe har vi gjort riktig i all fall. Hva resten av samtalen egentlig dreide seg om, lurer vi ennå på, men det kommer nok for en dag:-)

Litt youtube på morgenkvisten...

Vi er generelt opptatt av dyrelivet vi ikke har sett før... noen som kjenner navnet på denne landkrabben?

Grisen på stranden... men den har halsbånd, så den er ikke vill.

Nok en av Mikkels små observasjoner: samarbeidsmaur som jobber med en bit kokosnøtt.

denne var dau...

Og Siri, denne er til deg især: men vi bygger ikke sandslott fordi vi kjeder oss! dessuten styrtregner det her og i dag. Forskjellen er vel bare at vi går i badetøy okke som..

Tidlig opp og tidlig i seng er rutinen blitt. De to siste dagene har Marie sovnet før lillebroren, som ler forundret. Men det tar på å være i et nytt land med mye nytt å forholde seg til. Det tar nok og litt på å være storesøster, med ingen andre å avreagere med. Men hun er veldig flink.

Lørdag er godteridag, og Marie meldte seg raskt til å bli med og handle. "Sentrum" består av en hovedgate der mopedene suser samtidig som folk sitter uanfektet foran butikkene og hilser eller på kaféene og driver med sitt. Vi har funnet to matbutikker - et "supermarkedo" og en "europashop". Supermarkedet holder nok langt i fra mattilsynets standarder, men dekker de basale behov når det gjelder vareutvalg. Ungene gjorde store øyne både første og andre gang vi var innom; passe trangt, noe skittent og langt fra hva de er vant med hjemme. Men innehaveren er hyggelig og kjører glatt hjem varene for oss hvis vi trenger det. Europashop er mye mindre og har et knippe importerte varer fra Italia. Her har vi snopet serranoskinke, parmesan, pølser og kjeks. Ellers har vi funnet en grønnsaksmann som selger varer ut fra pickupen og med priser på øyemål.

Så gjelder det å finne ut hva noen av de hittil ukjente grønnsakene heter og kan brukes til.

Dagens jakt dreiet seg om vaskepulver og solkrem, og med god bruk av kroppsspråk finner man det man trenger. Godteri ble det lite av, men litt sjokolade og popkorn har så langt dekket behovet fullt ut.

Dagens strandtur ble forskjøvet til ettermiddagen på grunn av en regnskyll, men var desto mer etterlengtet. Med bleike mager og brun-røde rygger er ungene i sjøen til de må hales i land. Mikkel er blitt utrolig mye tryggere i sjøen, særlig med dykkermaske på. Marie befinner seg stort sett under vann for å finne nye skjell og steiner, og for å vise nye triks.

Lørdagskvelden forøvrig har bestått av pannekaker og film på pc. Huset har dvd-spiller, men liker ikke de norske formatene. På pakkelisten hjemme sto det heller ikke s-video kabel. Men hvis valget står mellom storskjerm og trang sofakos med havbrus i bakgrunnen trenger man ikke tenke lenge. Kanskje låten fra ungene er en annen om noen uker, men... vi får se.

Forøvrig har vi begynt å bidra til sysselsettingen i Las Galeras. Pasquela skal komme to dager i uken og ta seg av golver og bad:-) Jeg hilste ellers på en annen av stedets arbeidskarer som plutselig satt på trappen i kveld og gnikket på geværet. Så vidt oss bekjent er det ikke særlig kriminalitet i området, men vakthold gir også til smør på skivene.

Har nå fått innstallert en "klikkteller" på siden vår og vi synes det er veldig kjekt at så mange følger med! Gi gjerne lyd fra dere og:-)

Frokost

Regnskyll

Ettermiddagskos

Dagens fangst! Det kreler av eremittkreps langs stien på vei til stranden. denne var ekstra stor og fikk bli med hjem en tur for inspeksjon før den ble sluppet fri.