Hør blodet suse

 

Takket være vår gode nabo og venn hjemme, humanbiologen Atle Fiskå, har vi klart å avlive en myte: Når man legger hodet inntil en konkylie, så er det ikke havet man hører bruse. På en måte er dette trist. Jeg har jo levd i den lykkelige tro om at uansett hvor hen jeg var i verden kunne jeg høre havet bruse, så lenge jeg hadde med meg konkylien min. Jeg er jo oppvokst på Tasta med utsikt til Byfjorden, så det har vært en god trøst å ha reisekonkylien lett tilgjengelig dersom jeg var langt fra kysten. Nå er denne illusjonen brutt, og det er fordi Mikkel ikke slo seg til ro med forklaringen om at susingen fra konkyliene var havet som bruste. Havet kunne umulig være inni konkylien?! Den var jo tom. Dermed måtte vi ty til Atle, som har svaret på det meste om livet i fjæra. Og hva er det vi hører da? Jo, kunne Atle fortelle, det som suser inni konkylien er ens eget blod. Via nettstedet www.nysgjerrigper.no lærte vi følgende:

 

"Hvert sekund pumpes blodet hurtig rundt i både hodet og kroppen din. Når store mengder blod strømmer gjennom hodet ditt, vil blodstrømmen lage en svak og jevn suselyd. Denne lyden kan du ikke høre. Hjernen har nemlig lært at den ikke trenger å legge merke til den fordi den er unyttig. Isteden konsentrerer hjernen seg om å oppfatte lyder utenfra; fra ting rundt oss. Lyden i hodet har bestandig vært der, og vil være der så lenge du lever. Når vi legger en konkylie eller noe som ligner på en konkylie over øret, vil mesteparten av lydene utenfor konkylien stenges ute. Konkylien fanger opp lyden av blodsuset, forsterker den litt og sender den tilbake til øret, som et ekko. Konkylien gjør at lyden forandres litt, og ”lurer” hjernen til å tro at det er en ny lyd du hører. Hjernen vil deretter prøve å sammenlikne susingen med en lyd den kjenner fra før Når noen forteller deg at det er suset fra havet du hører inne i konkylien, er det nettopp den lyden hjernen din tror det er."

 

For Mikkel og Marie ble dette en fin test på om man lever eller ei. For hvis man legger hodet inntil en konkylie og ikke hører noe susing, da pumper ikke blodet og da må man være død. Så hvis du er i tvil om du lever, finn fram konkylien og lytt. De som mot formodning ikke har en konkylie innen rekkevidde, kan benytte et glass eller lignende som stenger lyder utenfra ute og lager ekko av det som er inni hodet ditt. Dette kan jo by på overraskelser for noen hver.

 

Mikkel krevde også en avklaring på om det er snegler eller kreps som bygger konkyliene og hvordan de gjør det: Det er en snegle som bor i konkylien og som bygger skallet slik som strandsneglene gjør det her hjemme. De bruker kalsium og carbonat ioner (løst form) fra sjøvannet (inneholder mye kalsiumkarbonat) og feller dette ut slik at det får fast form. Når sneglen dør og skallet ligger igjen kan det hende at en kreps flytter inn og bruker det som hus slik som vanlige eremittkreps gjør hjemme.

 

Ellers har hele familien tatt turen ut på korallrevet idag, eller korallreven som Mikkel kaller det. Dagens funn var et rart skjell med en slags stjerne eller blomstdekorasjon på oversiden, se bildet hvor Marie holder det fram. På undersiden er det et hull, og selve skjellet er hult. Kan noen hjelpe oss med å artsbestemme denne tingen?

Dagen forøvrig: Marie har fått sine etterlengtede småfletter til overpris. Mor fikk ikke helt til det med prutingen i dag...:-)