Pinnsvinfiskens seier

Det kreler av liv på revet utenfor favorittstranden vår, Playita, men fiskene er kjappe og vâre for en treig undervannsjeger fra Saltnes. Jeg har trålet revet et par ganger, foreløpig bare armert med en harpunslynge, og knapt kommet på skuddhold av en anstendig spisefisk. Alle gullfiskene og de fargerike småfiskene lar jeg være i fred. Man skyter ikke Nemo. Jakten er med tanke på matauk.

Derfor var overraskelsen stor da jeg mot slutten av en økt tittet inn i et hull i korallrevet og fikk øye på noe som lignet på en svær havabbor. Middag! Umiddelbart utløste jeg hawaiislyngen (ser ut som Kong Neptuns gaffel med en strikk i enden) og fisken fikk en dult. Jeg skjønte at den ikke turde å rømme ut av hullet, og gikk opp for å puste. Etter å ha samlet luft og mot dykket jeg ned igjen og stakk våpenet så langt inn i hullet jeg kunne og skjøt den stakkars fisken i siden. Da skjedde noe svært underlig for en hobbysnorkler som er vant til bergylt og småtorsk: "Havabboren" min blåste seg opp til størrelse av en basketball og kroppen ble full av 5-10 cm lange pigger som strittet i alle retninger. Jeg prøvde å dra den ut av hullet, men fisken var blitt for stor for åpningen og gaffelen løsnet.

Helt perpleks kom jeg til overfalten og begynte å forstå at dette var en fisk med en helt spesiell forsvarsmekanisme: Blir den redd eller sint, blåser den seg opp og gjør seg utilnærmelig. Med mindre man har et stikkvåpen, som jeg hadde. "Nå er den nok dødelig såret, best å avslutte dette prosjektet" tenkte jeg og dykket ned for å finne fisken via et annet hull. Jeg møtte den forfra, og den framsto veldig uskyldig der den så på meg forfra med svære øyne og en bitteliten munn på en abnormt stor kropp. Nok en gang måtte jeg ta mot til meg og fortelle meg selv at dette er en del av jegerlivet, som jeg strengt tatt ikke er en del av: "Du er en pingle hvis du ikke avliver denne fisken."

Jeg fikk en fulltreffer rett over øynene slik at det knaket i skallen dens, men fisken nektet simpelthen å dø. Enda mer nektet den å bli punktert, selv om jeg penetrerte den med en gaffel. Jeg lirket og dro for å få den ut av korall-labyrinten, men den strittet imot med fullt trykk på ballongen og alle piggene ute. Hele situasjonen begynte å bli ubehagelig, og jegerinstinktet mitt gjorde full retrett. Pinnsvinfisken - Sindre 2-1 eeo.

Jeg ber med dette om forladelse for at jeg skjøt en pinnsvinfisk. Skal aldri gjøre det igjen.

Resignert tuslet jeg inn på stranden til familien min, nok en gang uten mat til de sultne barna. Til gjengjeld hadde jeg en fiskeskrøne, og vi dro rett hjem for å google pinnsvinfisken. Ifølge Wikipedia er pinnsvinfisker (diodontidae) en gruppe fastkjevefisker med 19 arter. Kroppen er utstyrt med tallrike, lange pigger som kan bli opptil 70 cm lange. Når pinnsvinfisken tas opp av vannet, sluker den luft og blir oppblåst som en ballong. Under vann er det formodentlig vann den bruker til å blåse seg opp. Tørka preparerte pinnsvinfisk, i oppblåst tilstand med struttende pigger, var vanlige sjømannssouvenirer fra tropiske farvann. I mange norske sjømannshjem hang pinnsvinfisk under taket, noe jeg nå husker var tilfelle i Fredrik og dis kjellerstue på Tasta.

Vi fikk også bekreftet at pinnsvinfisken ikke er noen god matfisk, slik jeg hadde mistanke om. Dvs japanerne betrakter den som en delikatesse, men japanere er som kjent galne. Hvis ikke fisken slaktes og prepareres skikkelig, kan man visstok bli dødelig forgiftet av å ete den. Derfor; ser du en pinnsvinfisk, bare la den være.

Dagen etter gjorde jeg comeback som undervannsjeger og turde ikke komme på land uten noe spiselig, jeg kunne se Mikkel stå på land og speide mens han holdt seg for den tomme magen. Det endte med at jeg på svært heroisk vis skjøt en kreps i skallen, og halen smakte fortreffelig etter 12 minutt i kokende vann.