Dag 4 , onsdag 4. november

Vi har fanget vår første fisk! Den datt ut av en sprekk på en tømmerstokk som kom drivende inn på stranden, og Mikkel tok hånd om den sporenstreks. Han er en forsiktig fyr Mikkel, men småkryp er han ikke redd for. Krabber og frosker plukker han uten å nøle, og salamandere og firfisler ville han fanget om han klarte det. I morges ble han fornærmet over at vi ikke vekket ham da det dukket opp en kakerlakk, og han sto lenge og sørget over det døde krapylet som pappa heroisk slo i hjel kvelden før med bruksanvisningen til de nye hodetelefonene. ”Koffor må kakerlakker dø, pappa, e de farlige? Bite de? Konne du ikkje bare fang’an?”

Denne nevnte fisken var mer uskyldig og fikk leve. Vi prøvde å lage et akvarium i en dykkermaske, men den så ut til å mistrivs der. Etter å ha studert Fisky inngående, slapp vi den løs og Marie skysset den ut på havet igjen. Hun er et forbilde og en ledestjerne for oss alle her nede, alltid tålmodig og kreativ og kjærlig. Mikkel virker av og til helt fortapt i storesøsteren, og kan få plutselige anfall av klemming der han slår armene rundt henne. Problemet er bare at hun er så flink til alt, spesielt tegning. Der hun leverer det ene mesterverket etter det andre, kan Mikkel bryte sammen over ikke å få de bildene han har i hodet ned på papiret. Her en morgen prøvde pappa tappert å hjelpe ham med å tegne en salamander, og foreslo å gjøre det fra fugleperspektiv. Mikkel fikk mental kollaps av denne ”hjelpen”, fordi jeg måtte forstå at salamandere tegnes ”fra siden”, ikke ovenfra. Sånn går nå dagene.

Vi sitter på den grønne gren her nede, skal ikke legge skjul på det. Vi har akkurat drukket kaffe på den gedigne terrassen (vi har utesofa) og betraktet den vakkert belyste haven til lyden av bruset fra det karibiske hav rett der nede. For en time siden spiste vi middag hos Isabel på verdens enkleste kafe. Førsteinntrykket var bare en tilfeldig ansamling pinner med en blå presenning over. Et ly for solen der man i høyden kunne få kjøpe en cola eller en kokosnøtt. Så fortalte noen oss at det faktisk er et spisested. Ved nærmere øyesyn så vi at det fantes noen provisoriske border å sitte ved, laget av drivved og kjærlighet. På de skjeve bordene lå det noen falmede duker med motiv av røde roser og ordet ”love”. Langs rekkverket var det pyntet med konkylier og skjell. Bak et forheng sto Isabel med vedfyrt ovn og grillet fisk. Denne ”restauranten” befinner seg i enden av en vei, midt på en strand hvor det nesten ikke er folk, langt utenfor allfarvei i et fremmed land. Der satt vi og spiste dominikansk hjemmelaget mat. En idyll.

Men, det er ikke bare bare å være på tur sammen i et fremmed land. En ting er farene som truer utenfra. Elisabeth kjenner sterkt på ansvaret for ungene. Alt som kan gå galt, som pappa ikke klarer å forutse og som han heller vil forholde seg til hvis det skulle gå galt, er langt framme i bevisstheten hos mamma. Sykdommer, potensiell kriminalitet, farlige bølger og undervannsstrømmer. Jeg passer selvsagt på ungene mine, men jeg tenker mer at ungene må få oppleve hvordan det er å bli slått overende av en bølge med foreldrene ved siden av, enn å skjerme dem fra det. Bare i løpet av et par dager er begge blitt mye mer fortrolige med sjøen. Marie er helt selvdreven i bølgene, forlanger bare litt oppmerksomhet og en arm til å dra henne i sikkerhet av og til. Hun vil ut på revet i morgen, der korallene og fiskene er. Selvsagt skal hun få lov til det, med en voksen med seg. Barn skal få oppleve spenning og mestring. Det ligger læring og gode opplevelser i dette. Elisabeth er ikke uenig, hun lider bare av sterke morsinstinkt. Og det er slik det skal være. Det er godt å ha en mamma som er forutseende og som trekker i trådene. Mødre har det siste ordet når det kommer til ungenes sikkerhet, og jeg er lykkelig som annenstyrmann.

Før vi dro, var svineinfluensa et større tema hos Elisabeth enn meg. Etter hvert aksepterte jeg at influensaen var verd å vaksinere seg mot, men vi rakk det bare ikke. Egentlig er vi like glade, fordi vi hørte om folk hjemme i Stavanger som ble skikkelig dårlige av å få vaksinen. Sjuke rett og slett. Det ironiske er at vi kan ha rømt fra hele svineinfluensaen. Vi traff bygdas lokale lege i går, og hun fortalte at myndighetene kjenner til ett – 1 – tilfelle av H1N1 på hele Samana-halvøya, og det var en turist som trolig hadde smitten med seg. I Las Galeras er det lite svineinfluensa foreløpig, men bank i bordet, man vet aldri.

Den andre tingen er ”farene” som truer innenfra. Vi er en sammensveiset gjeng, men vi har aldri levd så tett sammen hele tiden over så lang tid. Vi får ikke mye pause fra hverandre. Det er nesten skummelt å tenke på at vi skal være her i åtte uker. Åtte uker! Åtte uker uten trening, venner, barnehage, skole, Cementen, Molly og de vanlige atspredelsene.

Allerede i går sa Mikkel at han savnet barnehagen. ”Ka ska eg gjørr nå” er blitt en gjenganger allerede, og det er ikke alltid den kommentaren faller i god jord hos foreldrene. Han håper på action hele tiden, og det tar litt tid for en femåring å skjønne at vi er her for å roe oss ned, gjøre lite og ingenting, finne på kjekke ting ut av ingenting og lære å være litt alene med seg selv. Jeg tror han vil fatte det etter hvert, men jeg klandrer ham ikke. Også for oss voksne er det en stor overgang å komme hit. Las Galeras er en landsby uten tivoli, dyreparker, shopping, kino etc etc. Det fins fire restauranter her og noen simple gatekjøkken. To butikker selger mat, men utvalget er ymse.

Ellers har stedet en fantastisk natur å by på, samt en vennligsinnet lokalbefolkning med utpreget manana-holdning. Verten i huset vi leier, Stefano, en ingeniør fra Roma, har bygget fire hus her nede som han leier ut. Han orker ikke bygge flere. Det er umulig å få dominikanske håndverkere til å levere på tiden. Tre-fire ukers forsinkelse på enkle jobber er helt vanlig. En annen innflytter vi traff, Tony fra Canada, mener dominikanerne ikke er interessert i å jobbe mer enn høyst nødvendig. Men de har en fantastisk sosial innstilling, mener han. Hvis noen har tjent penger en dag, inviterer de naboene på fest og bruker alle pengene på en gang. Sparing er et fremmedord i Las Galeras. De lever i nuet. I morgen har sikkert noen andre tjent penger til middag.

Vi har jo lyst til å bli kjent med noen av disse menneskene, men har god tid. Den første uken bruker vi på å bli kjent i omgivelsene og sprenglese parløren. Språket er en barriere, men også en utfordring. Marie er flink på å pugge spanske gloser, og forhåpentlig tør vi å ta dem i bruk etter hvert. Nå vet vi i hvert fall at toalett heter bano og uttales banjo. Det er essensielt å kunne.