Jul på stranden

Julaften:

Isabel i skuret laget årets julemiddag: hummer, fisk, stekte grønne bananer, ris, aubergine

Denne ble julemiddag - NAM:-)

Julemiddag i skuret sammen med hyggelige østerrikere. Etter et langt måltid begynte det å styrtregne og vi måtte flykte hjem..

Første juledag:

Lunsj på stranden, og fantastiske Isabel kom med gaver til alle ungene og Elisabeth. Hårpynt, armbånd og drikkekopp.

Mannen til Isabel bygget bål til oss. Vi skulle egentlig tenne det julaften, men ventet til dagen etter på grunn av regnet.

God Jul!!

Snart jul

Det nærmer seg jul, noe de fleste her i området ikke har særlig råd til å feire. De rikeste har hatt en gris gående utenfor huset sitt, og nå gjøres den klar for å mette storfamilien og venner... Denne nedenfor traff vi på tur for noen dager siden da vi var på vei opp for å se på jordstykket til en sveitsisk venninne.

Snart middag

Her bor menneskene

Marie lurer på om hun kan få nye gymsko når vi kommer hjem.

Vår venninne Maya har en liten ponni på jordlappen sin. Litt vill ennå, men den fikk mat og stell da vi var med.

Etter seks måneder i jorden kan nå Maya høste sine første yuccarøtter. Gårdsgutten Miko hjelper Mikkel å sette ny yucca.

Ellers: Vi har fått besøk fra Tasta og Bestum - bestefar, tante og kusiner har nå inntatt Las Galeras for å tilbringe juletiden med oss. Det blir ingen julegris på oss, men vi har bestilt hummer hos Isabel i matskuret på stranden. Det samme har noen nyervervede østerrikske venner med sønnen Lukas på ni år. Vi gleder oss!

Sannheten om Nissen

Det er ikke sant at julenissen bor på nordpolen. Der er det nemlig alt for kaldt. Nei, han liker best å ha det mellom 20 og 30 grader, derfor har han funnet sitt paradis her i Las Galeras sammen med nissemor.

I går delte han ut julegaver til barna ved den franske skolen, som viste fram sitt nærmere tre timer lange julespill på en av hjørnekafeene. Marie og Mikkel fikk også gaver.

Det du kanskje ikke visste om nissen:

1: Nissen liker gin og tonic

2: Nissen er aldri seint ute om kvelden, men legger seg klokken syv av inngrodd turnusvane etter at han jobbet som politimann i Boston.  Han står opp halv fire hver morgen...

3: Nissemor drikker ikke lenger gin og tonic. De siste årene har hun gått over på vann.

4. Nissen begynner å gro skjegget sitt i august/september og barberer seg like etter julaften når han er ferdig med å dele ut godter til de fattige lokale barna.

5. Nissen kjører ATV. Det med reinsdyr er bare på film.

6. Nissen sier han har verdens beste jobb - kun to dager i året, og alle elsker ham.

7. Nissedrakten er litt varm sier han, men brukes bare i desember.

Nissen

Alle fikk sitte på fanget og ønske seg noe. Jeg kunne tenkt meg det selv, men var selvfølgelig for beskjeden...

På ridetur i jungelen

Hilsen fra Marie:

Idag ble vi hentet av en mann med lastebil. Vi satt bak på lasteplanen til vi kom til en ranch. Der var det masse hester. Noen folk satte oss på hver vår hest og vi begynte å ri. Vi red opp en stor, bratt bakke og så videre på en landevei. Etter litt red vi inn i jungelen. Det var masse busker og trer som var litt i veien, men det gjor ikke så mye. Min hest het Tornado, mamma sin het Rikki, pappa sin het Colon, Mikkel sin het Toffi. Vi skulle til Playa Madam. Da vi kom der badet vi og så gikk vi opp og så på utsikten. Gaiden vår, Karin sa at på et fjell som var like ved, kunne det være en stor meter lange øgler eller noe. De hadde også et horn i pannen og var derfor litt farlige.

Dette insektet kalles krabbe-edderkopp.

Det kan være mange forsjellige farger på den.

Disse greiene her bruker de for å få farger på

sauser. Når man gnir frøene på oss blir man røde.

 Etterpå gikk vi til en hule. Utenfor hadde de funnet masse potteskår fra indianrne som levde her helt til Columbus kom... Da vi gikk inn i hulen kom vi til noe vi kunne spille musikk på. Det var kalkstein som hadde blitt til søyler, som vi bare slo på. Da vi kom lenger inn i hulen så vi en stor slags skorpion-edderkopp som du ser på bildet under.

På hjemveien fikk vi en liten overaskelse. Vi kom til en liten gård med høner, hunder, katter, griser og et stort område med bananer, platanos, yams, yucca, sukkerrør, kakaobønner og andre bønner. Vi fikk te som var laget av limeblader, appelsinblader, kanel, sitrongress og noe svart som så ut som einer men som ikke er det. Også fkk vi omvisning der med bananene og det der. Jeg lekte med en kattunge som likte og leke med halen til hestene som hadde fått en liten pause.

Vi fikk te og kaffi.

Den hadde egentlig ikke lov til dette,

for hesten han sparke. 

Dorado-eldorado

Det ble lussekatter også i år, selv uten safran og

kardemomme. Marie og Mikkel tok på seg pappas

t-skjorter og banket på hos naboene, men da de

skulle synge Lucia-sangen kom det merkelig

nok ikke en lyd.

Ikke gjør som oss og klapp gatebikkjer i Las

Galeras. Det endte med at de fotfulgte oss i en time

rundt (langs) hele byen, preget som andunger. Vi måtte ha

hjelp av noen vakter til  å jage dem. Sannsynligvis

var Marie og Mikkel de første som noensinne

hadde gitt dem kos.

Familien Q tok det kulig. Kuene i DR går av og til

fritt, men  er ikke hellige såvidt vi har forstått.

Vi praiet en mopedfiskeselger som hadde dorado og

carite i termokassen sin. Legge merke til Maries

skepsis. Men hun elsket den til middag.

Vi ville ha en liten filet, men det endte med at fiske-

selgereren dro opp hele monsteret og fileterte den i grøfta.

Vi måtte kjøpe alt eller ingenting. Så nå har vi 10 kg 

dorado på kjøl og har fisk til resten av oppholdet.

Og ja, doradoen skal se slik ut. Det er ingen som har

slått den i hodet med en spade.

Audeliza Solano, en av utallige valg-

kampkandidater her nede, gjorde nytte

for seg som skjærefjøl. Vi endte opp med

10 kg beinløs dorado-filet til 25 kr. kg.

Elisabeth fant en oppskrift på supercook.com

og fikset en lekker rett bestående av ris

kokt i kokosmelk og dampet dorado

krydret med chili (fra hagen), sitrongress (fra

hagen), ingefær, hvitløk og lime. Dorado

betyr forøvrig "gull",  derav eldorado.

Lille kylling

Det begynner å bli noe kjøligere (under 25 grader) og vi har hatt en del overskyet vær og regn i det siste. Elisabeth, Marie og Mikkel prøver å finne på alternative aktiviteter enn bading, mens Sindre jobber med oppgaven hjemme.

I dag forteller Mikkel:
For noen dager siden var vi innom Massasje-Maya, som bor i et hus på vei inn til sentrum. Hun inviterte oss inn i hagen for å se på kyllingene. De var en uke gamle. Vi prøvde å få tak i noen for å holde de i hendene, noe som var ganske vanskelig. Det var ikke meningen, men hunden til Maya, Laika, drepte en av kyllingene. Den skulle hjelpe oss å fange en kylling, så tok han den i munnen, så kom litt av kyllingen inn i munnen.
Da ble vi leie oss. Jeg fikk holde den i hånden og den kjentes myk. Kyllingen blødde bittelitt på rumpen. Så tok Maya kyllingen vekk sånn at hønen ikke fikk se den, og så begravet hun den.

Daaakaaar.. Maya sa at hun håpet at det var en liten hanekylling.

Marie lagde nissekosyme i papir ( vi hadde ikke rødt...)

Denne var med hjem på overnattingsbesøk i en

bøtte, men morgenen etter hadde den

flyttet ut av både bøtta og skjellet sitt.

El cueva

Den lille landsbyen Las Galeras skjuler mer enn det vi tidligere ante, til og med under bakken.

Stedet har flere kjerreveier som sannsynligvis aldri er nedtegnet i noe kart, og vandrer man på disse veiene ser man små hus og mange, mange mål jordbruksareal med blant annet frukttrær og palmer. Det var på disse veiene og over disse jungeljordene vi var på vei til en skatt under bakken, sammen med lokale Daniel. Daniel er 26 år, og en av de mange som kjører turister i båt til de fantasiske strendene rundt Las Galeras. Etter en del drøs de siste ukene, spurte han på om vi ville være med og se en stor grotte, ikke langt fra vår lokale, lille strand.

Sindre og Mikkel hadde allerede funnet en nokså stor grotte i grottemålestokk. Denne skulle være større.

Jeg vil påstå at hvis man ikke kjenner området i jungelen like godt som sin egen bakgård, vil det være plent umulig å finne fram, eller i det hele tatt å se fra landskapet at noe så stort kunne åpenbare seg under bakken. Etter en liten fottur over noen jorder, over et par piggtrådgjerder og på god vei inn i tett jungelkratt sto vi plutselig foran en huleåpning. Og ja – dette var stort.

Grotten i Las Galeras er ikke bare en grotte. Den er et helt grottesystem der store haller og mindre hulrom er linket sammen med lave åpninger mellom. Det føles som om vi er langt under bakken, og det er rått, stille og fuktig.... Den største grottehallen er stor som en katedral. Øverst oppe, laaaangt der oppe, skimter vi et lite hull der dagslyset pipler ned. Sindre sier at han der og da følte seg som Ole (eller Dole eller Doffen) på eventyr og ventet bare på at firkanthønsene skulle komme klukkende fra rundt et hjørnet. Jeg følte meg nok noe mer i retning Klodrik, litt nervøs og klumsete i mørket..

Plutselig hører vi lyder, og ca femten meter oppe under grottetaket flyr flaggermusene som sjelden blir forstyrret av mennesker med lommelykt. Lysene vekket dem og lyden av flokken var som knirking fra en rusten sykkel, beskriver Mikkel.

Daniel viser veien innover og innover, og stedet er så mektig i mørket at stedsansen blir forvirret. Lyktene viser velvinger og buer, og digre stalaktitter som vokser ned fra taket og enkelte stalagmitter som har vokst seg opp fra bakken. For noen fantastiske scener som kunne vært spilt inn her!

(Vi blir senere fortalt at eierne av et hotell som aldri ble ferdigbygd hadde planer om konferansesal og diskotek her inne. Heldigvis kanskje, ble planene aldri realisert. )

Vi går og går videre innover i mørket, og etter at jeg har funnet ut at det er bedre å ymte frampå om at det nå hadde vært fint med litt luft og lys enn å gi øyerykninger og panikktendenser fritt spillerom i grotten, skimter vi lyset. Plutselig er vi ute, nå på et helt annet sted i jungelen.  

Alle var enige om at dette var en kjekkere grotteopplevelse enn andre flombelyste, tilrettelagte grotter vi har sett. Her ble vi vist rundt av en av bygdas gutter på et sted nesten urørt av mennesker. Daniel ba ikke om penger, men fikk selvsagt betalt.

På vei inn i jungelen

Vi tar oss ned mot en stor åpning som fører videre

inn til katedraler og mindre huler.

Noe anstrengte smil..?

Mange flaggermus som ikke likte å bli vekket

av lys fra lommelykter og lyd fra nordmenn. 

Nå vet vi hvor lange røttene på trærne kan bli..

Gigantor

Flygebillen fortjener en egen blogg. Dette monsteret må være insektverdenens svar på Leopold-tanksen, og vi har sett flere varianter på over fem cm, men de kan visstnok bli dobbelt så store. Det oppsiktsvekkende med denne vandrende festningen er at den kan fly. Det vil si den kan ikke fly, men den syns den kan fly.

Vi oppdaget dette da vi ro og fred satt og nøt aftensmaten på terrassen, og en av disse kamikaze-flygerne flakset inn over middagsbordet til lyden av et propellfly fra 1.verdenskrig. Det manglet bare at den droppet små bomber eller fyrte noen salver med mitraljøsen. Etter å ha tatt et par runder over hodene på de skrekkslagne tilskuerne skjeinte den inn i en lampeskjerm, summet seg og ga full gass mot husveggen. Helt vantro så vi den krasje over døra for full maskin, og vi syntes til og med vi hørte et vræl da den styrtet ned i bagen med dykkerutstyret.

Der ble den liggende svimeslått på ryggen inntil vi hadde hylt ferdig og kommet oss ned av stolene. Ved hjelp av en spade fikk vi vippet den over i korrekt stilling og den begynte etter hvert å taxe ut på rullebanen for nye tokt. Først gikk den et par runder på gulvet mens den slepte vingene etter seg. Vingene er nemlig så store at den ikke rekker å folde dem inn under panseret etter en krasjlanding. Den må jekke opp vingedekslene og vinsje inn vingene før den klar igjen, og dette tar åpenbart litt tid. Det ser virkelig absurd ut.

Lokalkjente her nede forteller oss at disse flygende panserbillene, av ungene kalt Gigantor, også liker å klatre. De kan begynne å klatre helt formålsløst opp en husvegg, og når de er halvveis orker de ikke mer og styrter i bakken, med nye vræl selvsagt. Blant insektsforskere er det et mysterium at slike biller kan fly, det er egentlig en aerodynamisk umulighet tatt i betraktning vekt, form og vingeareal. Men disse vitenskapelige innvendingene velger Gigantor altså å ignorere. Den flyr i reint trass. Kanskje onkel Tore kan fylle oss inn på detaljene her.

Konklusjonen er at disse billene er adrenalinjunkies som fant det vanlige billelivet så kjedelig og deprimerende, at de begynte med hasardiøse aktiviteter som å fly og klatre, men uten å beherske det. Den gjør ting den ikke kan, som Thomas og Harald i Senkveld. Panserbillene er åpenbart bygd på en måte som gjør at de tåler å gå på en smell eller to. Merk bulken i "pannen" på Gigantor på bildet. Noen må lage en animasjonsfilm om Gigantor, hvis det ikke allerede er gjort.

El Cabito!

Så dro vi endelig tilbake til "The bar at the end of the universe" - El Cabito. Tyske Catrin og nederlandske John flyttet til verdens ende for tre år siden og har bygget opp et utrolig overnattingssted med bar og restaurant, i tillegg til et hus for seg selv. Havutsikt er et mildt uttrykk, restauranten er bygget på stylter helt ute på en klippe der solnedgangen nytes sammen med flaggermus og en øl eller mochito eller ferskpresset sitronsaft.. Vertskapet vurderte for noen år siden å følge strømmen av nederlendere/tyskere til et fiskevær i Nord-Norge, men havnet i stedet på Den dominikanske republikk.

De to barna Karianne (6,5) og Nino (nesten fem) vet ikke om noe annet sted å vokse opp enn i huset uten vinduer og dører, men med en svalende havbris som farer gjennom rommene, og med bananplanter og alskens annen tropiske frukter hengende rett utenfor og nesten inn i huset. Karianne snakker fem språk nokså flytende, Nino holder seg til tre foreløpig da han ennå ikke er begynt på den franske skolen..

For Marie og Mikkel var det kjekt å komme i et hus med mer enn to leker, og med oss voksne som tolker gikk det egentlig ganske greit med kommunikasjonen. Alle forstår Barbie, biler og dinosaurer.

Det er vanskelig å beskrive stedets atmosfære med gjesfriheten, vill natur, middag i solnedgangen og ikke minst turen hjem bakpå en pickup på veien langs stranden i mørket under kokoksnøttpalmene. Et høydepunkt av en dag her nede!

Denne edderkoppen, omtrent på størrelse med en åpen 

hånd, holdt Mikkel på å snuble i på El Cabito. Den 

lokale tarantella-varianten kan visstnok hoppe og bite, 

men er ikke farligere enn en veps. En stor en. 

Første gangen Sindre så hvordan restauranten sto

på stylter, torde han ikke si fra til Elisabeth og ungene.

Fra toppen er det ca 17-18 meter rett ned i skummende 

brenninger, og man kan i praksis fiske fra bordet.

Mikkel fikk tegnesaker og ble etterhvert kompis med 

Nino på snaut fem. De to kommuniserte etter "hva kan 

du gjøre med kroppen din"-prinsippet.

For fire år siden fantes det absolutt 

ingenting der pensjonatet, campingplassen, 

restauranten og baren El Cabito idag ligger.

Pappa måtte prøva to ganger fra det låga og 

nigla lenge før han vågte å hoppa fra det høga.

Ittepå sa han at det va vondt i rompå

og at han fekk någe så han kalte "naturlig 

tarmrensing" som eg ikkje vett ka e.

Bildekavalkade

Vi har fått pålegg om å oppdatere bloggen oftere, men nøyer oss med bilder denne gangen. Sikkert likebra!

"Rocky access to the beach" står det i nettomtalen av

bungalowen vår, og det stemmer for 15 av de 500

meterne bort til stranden. Vi klarer såvidt å ta oss

barbeint gjennom denne labyrinten av ekstremt

spisst fjell som særpreger kysten her nede.

Marie sin monsterslikkepinne som hun fikk av

Yocasti og Stefano til bursdagen sammen

med hårstrikk og smykke. Lollypopen varer

trolig til neste bursdag.

Vi har ikke møtt denne Rompe-Ola ennå, men jeg

vurderer å ta Padi-kurs bare for å få Rompe-Olas

stempel på beviset.

Mikkel fant en fraggle-hule hvor det

vokser et tre opp gjennom et hull i taket.

Geologien her nede er svært ulik den heima. Her er

Mikkel på vei gjennom en hule som jentene ikke

fikk med seg fordi de syns jungelen var skummel

og fordi en hvit frosk satte dem fullstendig ut.

Tålmodighet

På tide med en liten oppdatering av bloggen, så ikke folk tror vi kjeder oss. Dere må nemlig ikke tro at det er kjedelig inni mellom, dere må være helt sikre på det. Las Galeras er et typisk sted å kjede seg iblant, og det føles sjeldent og ganske deilig. De voksne har ikke tid til å kjede seg så mye, ihvertfall ikke undertegnede som har en masteroppgave å levere, men for ungene som ikke har sine vanlige lekekamerater kan det bli stusselig å "bare" ha mamma og pappa i umiddelbar nærhet. Til gjengjeld når kreativiteten nye høyder når det gjelder å få mye ut av lite. Når vi diskuterer hva som skal stå i neste blogg er det overraskende mye å velge mellom, mer enn vi rekker å skrive om. Ungene er tålmodige med seg selv og hverandre, og klager ikke. Det er ikke så skummelt å være sammen hele tiden som man skulle tro, tvert imot.

Mor og datter. Moren til høyre.

Selv om hjemmefronten er langt vekke, savner vi selvsagt folk og fe (Molly). Det er ikke lett å legge Stavanger på is. Men Elisabeth har fått en ting mindre å tenke på etter å ha bestemt seg for å hjelpe Aftenbladet i bedriftens evige kamp for å bli kvitt egne medarbeidere. Uker med avveininger og ikke minst dype diskusjoner under palmene (man kan ikke være romantisk hele tiden), har ført til at hun valgte å søke sluttpakke i Aftenbladet for å bli medeier i TV Vest versjon 2. Det betyr at vi til våren har en mamma i et spennende gründerprosjekt og en pappa som ikke lenger nyter godt av den forrige sluttpakken fra Aftenbladet og må skaffe seg arbeid. Vi satser på at TV-aksjonen 2010 går til familier med uansvarlige sluttpakketurister.

Lange timer i bil.

Siden sist har vi hatt ferie fra denne ferien og vært i Cabarete på nordkysten og Jarabacoa i fjellene. Cabarete var en opptur og bød på en minneverdig strand med tungt svell der ungene fikk merke hvilke krefter som er i bølger og hva understrømmer er. På den ene restauranten hadde de pakket inn palmestammene i rosa silke, noe som ga jentene umiddelbare ambisjoner om å gjøre det samme med bjørken i Kobbungveien. Det kunne vært verd det bare for å se ansiktsuttrykket på herr og fru Sjarmtroll over gata.

For min egen del var det en ny opplevelse å skrive om Endringsledelse i en bakgård med en døgnvill hane, myggsverm på do og en hund som kom inn i eksamenslokalet i ny og ne for å få kos. Dette blir en av få eksamenssituasjoner å minnes.

Timene i leiebilen var lange mellom Cabarete og Jarabacoa. Veiene er svingete og dårlige her nede, og hele landet er større enn man skulle tro for en karibisk øystat. Nok en gang viste ungene stor tålmodighet. De har DS'en å ty til, de krangler litt, de får en is, de utfordrer foreldrene til leker og vitsestafetter og de kommenterer den totalt annerledes verdenen som passerer forbi. Jarabacoa er utgangspunktet for de som vil bedrive "adventure tourism" i Den dominikanske republikk. Her kan man rafte, ri på hester, leie terrengsykler, klatre og vandre i fjellene som strekker seg til 3200 meter, høyest i Karibia. To drøye dagsmarsjer ble litt voldsomt for Mikkel og Marie, men vi gikk en kortere tur til en av de mange fossene i området. Og lengtet ellers hjem til Las Galeras. Jarabacoa er for tenåringsfamilier, ikke småbarns...

Nei pappa, me ska ikkje dusja.

Vel hjemme i Las Galeras ble jeg til slutt nødt til å komme på banen igjen som jeger og familieforsørger. Nådestøtet kom fra Marie som kommenterte en undervannsjeger som ruslet i land på stranden med blekksprut og alskens eksotiske fiskeslag på harpunen: "Tenk hadde du kommet i land med en sånn fangst, pappa..." Men dette med harpunfiske skal ikke være lett: Den første gangen jeg tok harpunen med på stranden etter pinnsvinfisk-fadesen, ble jeg møtt av en skokk med unger som flokket seg rundt meg mens de pekte på harpunen. Hun ene jenta trakk pusten og sa på klingende engelsk: "Hei, vi er fra Reef Check og lærer på skolen at det ikke er bra at alle turistene kommer og skyter fiskene våre på korallrevene fordi hvis ikke fiskene lever så dør korallene og hvis korallene dør så kommer bølgene og vasker vekk hele stranden så kan du være så snill og ikke skyte så mange småfisker fordi da forsvinner stranden?" Jeg satt der og fiklet med våpenet mitt og lovte dyrt og hellig å være forsiktig med fiskene mens 8-10 uskyldige barneøyne betraktet meg mistenksomt.

Og igår, endelig, kunne jeg slepe meg i land med to fisk i nettet som var store nok til å spise. Det ble en liten forrett som ikke gjorde ungene mette, men symbolsk hadde dette enorm betydning. Merkelig nok fikk jeg ingen spørsmål om stranden kommer til å forsvinne nå.

PS: Den nye Youtube-slageren er Atle Antonsens "ting som irriterer", se

www.youtube.com/watch?v=DjnrpOCld0w. Av en eller annen grunn ser de tre andre på meg og flirer etter å ha sett denne. Jeg stiller meg uforstående til dette, og beklager at tiden da det var upassende å tøyse med sin egen far ikke er kommet tilbake.

Vår vertinne, turistinformasjon og venninne

Yocasti med Maries bursdagskake, transportert

på mirakuløst vis fra bakeriet i Samana.