tri fly - å reise med en femåring

Dag 1, Frankfurt airport, rett før boarding 23.30

”Storm i Stavanger” melder TV Aftenbladets nyhetsanker med mobilen i hånd, mens hun like etter formaner sin sønn om å legge seg pent ned i ventehallen ved gate B42. ”Marie har lagt seg for å hvile litt, bare se” fortsetter mamma, og det har umiddelbar effekt. Lillebrors respekt for storesøster er stor og stigende. Stort sett alle valg han skal gjøre, hvilket snop han skal kjøpe i taxfreen, hvilken karusell han skal velge på flyplasslekeplassen, hvilken matrett han velger på menyen etc innledes med: ”ka ville du gjort, Marie?!”

I det hele tatt er det å ta med en femåring på en transatlantisk flygning en reise i seg selv. Hjemme på Hundvåg når folk spurte hvor Mikkel skulle reise disse to månedene, pleide han å svare: ”Me ska ta tri fly!” Å uttale Den dominikanske Republikk hadde han lært for lenge siden, men akkurat hvor denne mystiske republikken var plassert geografisk, satt lengre inne. Det viktigste var at det var ”tri fly”.

Den mer reisevante storesøsteren vandrer rundt i avgangshallene med stoisk ro og parerer sine lillebrors utallige spørsmål og henvendelser med fjernt blikk og en rolig ”vett kje” eller ”sikkert ikkje” kommentar, ofte etterfulgt av et smil som hun respektfull prøver å skjule. Mikkel skulle bare visst hvor mye fnising som foregår bak ryggen hans, der han raser rundt i butikkhyllene eller løper feil vei på rullefortauene eller danser små danser som bare femåringer kan gjøre, totalt oppslukt i sin egen verden.

Inne i den ene taxfree-butikken, mens mamma lærte sin datter opp i kosmetikkens verden og pappa studerte prisene på singlemalts, forsvant Mikkel nok en gang på en skummelt kjapp måte. Undertegnede fant ham mellom to snopereoler der han sto med rumpa i været og betraktet verden opp-ned mellom beina sine mens hans sang sin egen private versjon av ”Mein Hahn ist tot, mein Hahn ist tot”. Jeg klarte ikke å forstyrre ham, ikke minst fordi en av butikkdamene sto og skoggerlo ved siden av ham. Til slutt gjorde jeg ham oppmerksom på at han hadde fått publikum, hvorpå han lettere rød i fjeset prøvde å gjemme seg mellom beina på sin far.

En annen ekspeditrise som hadde fått med seg opptrinnet kom med en pose med tegnesaker og snop som han kunne få gratis som takk for showet. Han ble helt perpleks da hun spurte hvor gammel han var på engelsk, og gikk lenge etterpå og spurte ”pappa, koffor sa du ”faiv” te hu damå?”

I det hele tatt er språk et stadig tilbakevendende tema for alle fire, vel vitende om at vi skal til et land der de snakker spansk. Marie har allerede skrevet sin egen ordliste på spansk og gleder seg til å innlede nærkontakt med de innfødte i Las Galeras. Mikkel på sin side var mellom Oslo og Frankfurt (flytur nr 2) mest opptatt av hvordan de snakket i Tyskland. I løpet av flyturen klarte han å lære å telle til ein-zwei-drei på tysk, men da vi kom til ”fünf” syns han det ordet var så morsomt at han ikke kom lenger. Derimot begynte han allerede i bilen til Sola å synge ”Mein Hahn ist tot” for full hals, og denne sangen er han så trygg på at han var sikker på å gjøre seg forstått i Tyskland.

So far, so good, hvis noen skulle være i tvil. Reisen har gått på skinner, vi er blitt møtt med smilende mennesker overalt, til og med i Tyskland, som har taklet overvekt og ”special luggage” på strak arm. Det har vakt noe oppsikt at undertegnede har med en Dynastar skipose fra tidlig 90-tall til et tropisk paradis, men jeg har nøyd meg med å forsikre flyplass-personalet om at det ”ikke er ski”. Innholdet består nemlig av en splitter ny 1,7 meters hawaii-slynge samt en harpun som skal gjøre hverdagen utrygg for gullfiskene utenfor Las Galeras. Dette er å betrakte som våpen, og jeg er noe usikker på hva internasjonale baggasje-regulativ sier om den slags. Jeg vil helst ikke vite det.

Vi har i grunnen liten grunn til bekymring. Hele familien er breddfulle av vaksiner, undertegnede fikk til og med en dobbelboost med stivkrampesprøyter grunnet et anfall av distraksjon på legevakten i Stavanger, og bagasjen er stappet med en cocktail av smertestillende, diarestoppende, bakteriedrepende legemidler. Det er generelt ingen grenser for hva en mor klarer å mane fram av potensielle farer i fjerne himmelstrøk. For en student i sikkerhet og beredskap, framstår denne moderlige risikoanalysen med påfølgende HMS-tiltak som helt etter læreboka. Til dels går mødre lenger enn pensum mener er nødvendig når det gjelder risikoakseptkriterier. Jeg er full av beundring, og prøver å lære. Nullvisjonen fins! Den fins hos alle verdens mødre samt Statens Veivesen.

Likevel er det alltid grunn til mer bekymring. Personlig liker jeg ikke tanken på at det fins monstrøse småkryp i Karibia så som edderkopper, skolopendere og mygg som kan påføre uskyldige turister minner for livet. Litt stressende er det også at svineinfluensaen er på frammarsj over hele kloden. Våre iherdige forsøk på å snike i vaksinasjonskøen før avreise lyktes ikke. Derfor setter vi vår lit til at Antibac-servietter, ekstraordinære hygienetiltak og immunforsvaret gjør jobben.

Men, og dette kan jeg ikke få understreket nok, det er ingen enkel jobb å forsøke å skjerme en femåring fra smittefare på en internasjonal flyplass. Alle håndtak på dører, alle gelendere på rulletrapper, alle kritiske områder på en toalettskål eller i et pissoir skal berøres. De smittefarlige sonene har magnetisk kraft på Mikkel. Så snart vi har renset hendene hans med Antibac og snur ryggen til, så stormer han bort til nærmeste bossdunk for å rote litt i den artige runde åpningen eller legger seg på magen på gulvet og soper med seg absolutt alle basiller som måtte finnes på den kvadratmeteren. Og før vi rekker å ile til, har han gjerne stappet en finger opp i nesen eller i munnviken. Alt er tilgitt når han i neste øyeblikk stormer bort til en vindusfasade for å se på et fly mens han synger ”Mein Hahn ist tot” for n’te gang, avsluttet med at han kliner truten mot glasset og får med seg de basillene som måtte være der også.

Jeg vet ikke helt hvorfor unger er sånn, kanskje skaperverket har skrudd sammen barn på denne måten; de skal bli utsatt for mest mulig smittefare for å opparbeide seg det nødvendige immunforsvaret.

Akkurat nå har Mikkel kollapset under et sjal, Elisabeth har begynt på ”Balansekunst” mens Marie koser seg med Lily Allen på Ipoden (sikkert ”Fuck you very much”, en sang som gir foreldre et forklaringsproblem). Selv gleder jeg meg til å sitte med 15 centimeter ekstra beinplass på ”Economy comfort” med en ørliten knert i glasset.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

sindre