El cueva

Den lille landsbyen Las Galeras skjuler mer enn det vi tidligere ante, til og med under bakken.

Stedet har flere kjerreveier som sannsynligvis aldri er nedtegnet i noe kart, og vandrer man på disse veiene ser man små hus og mange, mange mål jordbruksareal med blant annet frukttrær og palmer. Det var på disse veiene og over disse jungeljordene vi var på vei til en skatt under bakken, sammen med lokale Daniel. Daniel er 26 år, og en av de mange som kjører turister i båt til de fantasiske strendene rundt Las Galeras. Etter en del drøs de siste ukene, spurte han på om vi ville være med og se en stor grotte, ikke langt fra vår lokale, lille strand.

Sindre og Mikkel hadde allerede funnet en nokså stor grotte i grottemålestokk. Denne skulle være større.

Jeg vil påstå at hvis man ikke kjenner området i jungelen like godt som sin egen bakgård, vil det være plent umulig å finne fram, eller i det hele tatt å se fra landskapet at noe så stort kunne åpenbare seg under bakken. Etter en liten fottur over noen jorder, over et par piggtrådgjerder og på god vei inn i tett jungelkratt sto vi plutselig foran en huleåpning. Og ja – dette var stort.

Grotten i Las Galeras er ikke bare en grotte. Den er et helt grottesystem der store haller og mindre hulrom er linket sammen med lave åpninger mellom. Det føles som om vi er langt under bakken, og det er rått, stille og fuktig.... Den største grottehallen er stor som en katedral. Øverst oppe, laaaangt der oppe, skimter vi et lite hull der dagslyset pipler ned. Sindre sier at han der og da følte seg som Ole (eller Dole eller Doffen) på eventyr og ventet bare på at firkanthønsene skulle komme klukkende fra rundt et hjørnet. Jeg følte meg nok noe mer i retning Klodrik, litt nervøs og klumsete i mørket..

Plutselig hører vi lyder, og ca femten meter oppe under grottetaket flyr flaggermusene som sjelden blir forstyrret av mennesker med lommelykt. Lysene vekket dem og lyden av flokken var som knirking fra en rusten sykkel, beskriver Mikkel.

Daniel viser veien innover og innover, og stedet er så mektig i mørket at stedsansen blir forvirret. Lyktene viser velvinger og buer, og digre stalaktitter som vokser ned fra taket og enkelte stalagmitter som har vokst seg opp fra bakken. For noen fantastiske scener som kunne vært spilt inn her!

(Vi blir senere fortalt at eierne av et hotell som aldri ble ferdigbygd hadde planer om konferansesal og diskotek her inne. Heldigvis kanskje, ble planene aldri realisert. )

Vi går og går videre innover i mørket, og etter at jeg har funnet ut at det er bedre å ymte frampå om at det nå hadde vært fint med litt luft og lys enn å gi øyerykninger og panikktendenser fritt spillerom i grotten, skimter vi lyset. Plutselig er vi ute, nå på et helt annet sted i jungelen.  

Alle var enige om at dette var en kjekkere grotteopplevelse enn andre flombelyste, tilrettelagte grotter vi har sett. Her ble vi vist rundt av en av bygdas gutter på et sted nesten urørt av mennesker. Daniel ba ikke om penger, men fikk selvsagt betalt.

På vei inn i jungelen

Vi tar oss ned mot en stor åpning som fører videre

inn til katedraler og mindre huler.

Noe anstrengte smil..?

Mange flaggermus som ikke likte å bli vekket

av lys fra lommelykter og lyd fra nordmenn. 

Nå vet vi hvor lange røttene på trærne kan bli..